om barna

Stress ned?.



Jeg leser stadig  at forskjellige helseinstanser varsler om utbrente barn, barn med muskel plager, stressede barn, slitne og trette barn.

Egentlig skavanker forbeholdt voksne?.til nå.

Det er skremmende og lese og jeg er glad for at media begynner å ta tak i det, for disse tendensene eskalerer!

Foreldre som vil være "greie" med barna og tilby dem flere aktiviteter i uken. Eller er det for sin egen samvittighets skyld?

Det er en kjennsgjerning at foreldre i dagens samfunn sliter mye med dårlig samvittighet fordi de jobber mye, fordi barna har lange dager i barnehage og på skole?men løser det noe som helst å presse aktiviteter inn i en allerede sprengt hverdag?

For meg er svaret nei.

Mine barn er 7-5 og 3 år, og ingen har begynt med noen som helst aktivitet enda.

De er skikkelig slitne etter en dag i bhg og på skole, de to minste er i bhg fra 10-15, ikke spesiellt lang dag, likevel er fri lek, og bearbeidelse av dagen gjennom lek nok på ettermiddagen!

Skolejenta har noen aktiviteter på skolen, i skoletiden, som skiskole og på sfo frivillig dans, og jeg synes det holder i bøtter og spann!

Jeg har vært fristet mange ganger til å la de begynne på turn eller dans, men enn så lenge får dobbelsengen vår holde!

Fri lek er det aller aller beste for små barn, der bruker de fantasien, der bearbeider de inntrykk, der utvikler de språkferdigheter, motorikk og sosial omgang. Det er ikke sjelden jeg ser og hører med halvt øye/øre når barna leker, og jeg skjønner hvor viktig deres lek uten voksnes innblanding er. De kan krangle og være uenige, og plutselig snur det og de er i en intens lek igjen. De er så kapable og flinke, og vi må ikke falle i den fella at vi tror våre tilbud om arrangert fritid nødvendigvis er det beste for barnet.

Leker de med feks. dyr, og snakker sammen, hører jeg tydelig at de fletter inn opplevelser og spørsmål de ellers ikke er intelektuelle nok til å snakke om bevisst.

Jeg tror det er viktig at vi som foreldre tør å roe det ned, at ettermiddagene vi er sammen blir en fin balanse av egen lek og samspill med oss voksne. Jeg sitter sjelden oppå barna mine og leker for/med dem, jeg skyver dem heller vekk fra skjørtekanten for å inspirere til deres egen lek.

Selvfølgelig har jeg stunder sammen med dem, men i hovedsak synes jeg de skal leke for seg selv og sammen, finne på ting selv, for jeg er der, jeg er rundt dem og gjør mine gjøremål, men føler ingen plikt til å være midtpunktet til barna.

Nå har jeg jobbet hardt i noen mnd og nå skal jeg være mer hjemme igjen. Det blir deilig men da er jeg også helt avhengig av at de er selvstendige og ikke klenger på meg, da må jeg ærlig si at jeg vil gå på veggen!

Nå har det vært vinterferie og vi ha vært på finnskogen en uke.

Da har vi bare puslet oss gjennom dagene, litt skiturer,litt bål og pinnebrød, litt aking, litt leking,litt kakao og kjeks på verandaen, litt kos,litt musefanging, litt av det meste, men ingen store planer, ingen store forventinger til noe som helst, for vi er overbevist at i kraft at vi er sammen, hele familien er alle behov dekket!

Barna er bare kjempefornøyde, intet stress, intet mas. Likevel har vi fått gjort det meste som gjøres skal i vinterferien,

Det er kjempe viktig for oss voksne også, å skru av, senke skuldrene og forventingene og bare stole på at dagene blir fine de, med litt ute aktivitet og litt innekos,?..vi trenger det sårt både store og små, dager fylt av ingenting fordi de blir fylt av masse lell!

Er man småbarnsfamilie kan aldri en dag bli ensformig eller stillestående, man blir uansett aktiv, man opplever ett elller annet uansett, og hvem kan si at ikke det er nok?

Perfeksjon/ vellykethet er ikke hva vi kan henvise til utad, men hva som er følelsen og stemningen når familien er samlet og bare er!

Det handler ikke om latskap, det handler om å dekke barns behov og like mye som aktivitet er også hvile det.  Hvile er ikke bare søvn, hvile for barnet er å få lov til å bare være, leke,synge,snakke, finne på ting, bruke fantasien og føle seg fri?.fri i egen kropp og fri i eget hodet.

De små barna kan ikke uttrykke dette bevisst eller intelektuellt derfor må vi forledre tilrettelegge for slik tid for barnet.

De kjeder seg ikke, å kjede seg er bare en bro fra en kreativ stund til den neste!

Så stress ned store og små, å bare være er vidunderlig!

 

"Stunden"

Jeg jobber forferdelig mye for tiden. Lange dager som starter 0715 og varer til 17...

Det betyr at jeg ser veldig lite til mine deilige barn.

Har jeg dårlig samvittighet?

Både ja og nei.

Dårlig samvittighet i småbarnsperioden er nesten uungåelig, samtidig vet jeg at de siste 7 årene har jeg vært 100% med barna, så at jeg jobber nå er også bra for familiedynamikken.

Stig Henrik er hjemme, han gjør det meste i hus og heim, så at jeg jobber betyr at de ser mer av ham.

Vi velger å ikke jobbe masse samtidig, da går det utover barna og det prøver vi å unngå!

So far so good!

Så jeg har ikke dårlig samvittighet men jeg kjenner på det at jeg har så liten tid med barna i hverdagen. Da blir ettermiddagen dedikert til dem, samtidig som der en den tiden på døgnet jeg er mest sliten. Det er ikke helt forenelig så jeg innrømmer glatt at tålmodigheten min litt for ofte blir satt på orøve.

Jeg prøver å være der for dem og sammen med dem. Men de må likevel høre på meg og spise/stelle seg når jeg sier ifra.

Her ligger utfordringen. Nå som jeg er så lite hjemme tester de meg mer enn noen gang, og det er ingen hemmelighet at det går en kule varmt her i huset.

Jeg ligger nesten og angrer hver kveld over små og store ting jeg sa og gjorde. Tenker at jeg var litt for hissig, litt for utålmodig, litt for streng, litt urettferdig osv osv...

Noen som kjenner seg igjen?

Men over til overskriften: Stunden:



Det er de små stundene oppi alt som er hverdag, kaos, kos, rydding, henting og levering som har uvurderelig verdi, og en det er nettopp en slik liten stund jeg vil fortelle om:

En kveld la jeg alle jentene i sengen vår, de lovte å være flinke og stille...særlig!

De ble bajaser og alt ble bare tull og tøys, og i harnisk satte jeg meg opp og sa rasende at her gadd jeg ihvertfall ikke ligge lenger.

Da, plutselig, kjenner jeg to små barnehender som stryker meg over ryggen, sart, ømt som en unnskyldene bevegelse, som en forståelse for at nå hadde de gått for langt.

Hjertet stoppet nesten, skuldrene falt ned og jeg kjente en vidunderlig ro spre seg i kroppen. Og for en liten stund var hele meg i harmoni, jeg la meg ned med barna igjen og de sovnet stille og rolig.

Ingenting ble sagt, bare en gjensidig kjærlighetsærklæring dirret i luften over og rundt oss.

Natten smøg seg inn og drømmene overtok rommet.

Den stunden...den glemmer jeg aldri.




                                STØNNA
                          
Ta vare på stønna.
slepp a inn når a banker på.
Rødd plass åt døkk midt i søkna,
for stønna er her og nå.

Le`a setta sæ litt nedpå,
uansett håssen `a er.
Noe har `a å gi dæ
Det er derfor ho er her 

Ta godt vare på stønna og
takk for den tida ho satt
før akkurat dænna eine
?ho kommer aldri att.

DU trudde lengi at stønna
 var noe du skulle få
bære du en gong vart ferdig
med det du dreiv på med nå 

DU fekk aldri tid tel å oftne (åpne)
de gongene hu banka på.
og skjønte for seint at STØNNA?..
STØTT ER HER OG NÅ.

 

Adventstiden er her!

Da har adventstiden kommet, tiden vi så gjerne skulle ha funnet roen, kjent på mørketiden som hyller oss utenfor og lyset som varmer oss inne. Vi skulle så gjerne sunket ned i en god stol, tent levende lys rundt oss lukket øynene og bare latt tankene vandre. Vi skulle så gjerne sittet med barna, bare kost og pratet om alt og ingenting. Vi skulle så gjerne bare vært tilstede, her nå og hele tiden.

Vi skulle så gjerne?...

I stedet kjenner vi stresset som bygger seg opp. Stresset med å kjøpe julepresanger, stresset med å få bakt det som bakes skal. Stresset med å planlegge julehøytiden, dag for dag. Stresset med å få med seg alle julebord og festligheter. Stresset med å finne julekjoler, stresset med å føle at dette mestrer man og stresset som følger av for mye stress!

Hvordan i all verden kan man da få en adventstid som blir så hyggelig, rolig og fredfull som man kanskje skulle ønsket?

Hvis jeg bare hadde klart å være litt tidligere ute?..en gjennomgangstanke de fleste av oss har kjent på. Meg selv inkludert. Det finnes nok ingen oppskrift som gjelder oss alle, men vi kan prøve å lage en oppskrift som funker for den enkelte og den enkelte familie!

Det prøver jeg på, og jeg har funnet ut at selv om ikke heleadventstiden er idyll og fryd og gammen kan jeg legge inn stunder, stunder der det eneste som betyr noe er samvær, her og nå.

Derfor har jeg valgt bort pakkekalenderen til barna og heller skapt noe som samler oss, som gjør at jeg må legge fra meg alt jeg har i hendene og vie den studen til barna, til oss.

Jeg kaller det ADVENTSBORDET.

Jeg har lavet et adventsbord, et fat med mose, en stjernehimmel bak, og en englestige som henger på himmelen.

Hver dag går engelen på stigen et skritt ned,  engelen kommer ett skritt nærmere jorden, en nedtelling til julaften. Religion eller ei, tro eller ei, tanken om at det gode kommer til oss er et bilde, en metofaor vi alle kan relatere til og for meg er det dette engelen representerer.

På mosebordet kommer det noe nytt hver dag. en nisse, en engel, en sten eller litt snø, og da blir det en slags kalender. Hver dag skjer det noe nytt på bordet, og hver dag er vi en dag nærmere den store dagen, julaften.

Hver kveld har vi den "hellige" stunden. Barna og jeg. Vi sitter sammen, tenner lyset i adventskransen, tenner lyset på adventsbordet og jeg forteller et eventyr. Litt hver dag, og som tar med seg det som har skjedd på adventsbordet. Jeg finner på eventyret, men med fantasi , spenning og magi blir dette en stund som gir stjerner i blikket på barna og de elsker virkelig denne stunden.

Så prøver jeg heller å stunte de store shoppe oppgavene, baker når barna er i seng og synes de stundene er veldig hyggelige! Stig Henrik og jeg snakker sammen og jeg får gjort masse forberedelser.

Så det finne en gylden middelvei, og vi må alle ta oss en kveld, sette oss godt til rette, tenke ut hva vi skal få gjort, når og hvordan vi får gjort det, å prøve etter beste evne og gjøre forberedelsestiden til noe like hyggelig som selve høytiden. Lettere sagt enn gjort, men det er mulig!

Jeg hadde et innlegg i søndagsVG om dette, og hvis dere vil lese mer, og se video så gå inn på VG+ eler lenken nedefor bilde.

http://pluss.vg.no/2014/11/29/1839/1839_23346104

Da ønsker jeg dere alle en herlig adventsid!





Nå avslutter jeg med dette?..

Et siste innlegg om mitt syn på vaksiner!




(Husk at dere må ta en titt på artikkelen jeg har lagt ved lenger ned i innlegget.)

Det jeg prøver å fremme er at vi overdriver frykten for sykdommene innenfor barnevaksine programmet.

Ja vaksiner hjelper mot disse sykdommene, ja noen av sykdommene kan ha farlige følge sykdommer men, den store helhet viser derimot at vi klarer disse sykdommene godt under forutsetning at alle faktorer rundt er tilrettelagt, som rent vann, gode helsemyndigheter og generellt godt kosthold.

Jeg vet at mange fyrer seg opp under mitt argument at sykdom styrker kroppen. Det jeg sier er at gjennom et sykdomsforløp hvor kroppen selv gjør seg immun mot syldmmen, er immuniteten for alltid. Med vaksine er den ikke det, og man må fortsette å vaksinere seg livet ut.

Ergo styrker sykdommen kroppen, skaper resistens

Jeg er sikker på at mange av dere voksne som kaster seg over meg ikke har tatt meslingevaksine på noen år?Ergo dere er ikke immune og like smittefarlige som mine barn.

En annen ting med meslinger som mange ikke vet er at utbruddet rundt 60-tallet var nesten over da de begynte massevaksineringen, men forskerne får dere til å tro at vaksinen gjorde underverket. Dette er et fakta!

Dere kan rakke ned på meg så mye dere vil, gi så mange vaksiner dere vil, men så lenge noe er ett fritt valg, kan vi ikke gå på person og si at man skaper helsefarlige trusler. Jeg snakker ikke stygt om dere, så la oss være fair.

Her er en leseverdig artikkel!

http://nyinjeksjon.wordpress.com/2012/03/02/kan-man-stille-sporsmal-vedrorende-vaksinering-mot-meslinger/

Pro-vaksinerings foreldre MÅ lese den, så kanskje dere skjønner litt hvor mine tanker kommer fra.

Ha en god dag alle sammen, la oss snakke om dette om 20 år, og se hvordan det står til med vaksinerte/uvaksinerte barn!

Da har vi alle kanskje flere svar.

Om vaksiner på NRK!




For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om barnevaksiner, hvor jeg fortalte om mitt valg om å ikke følge barnevaksineprogrammet. Jeg gir barna stivkrampe og polio vaksine, og det er det.

Jeg fikk enormt mye reaksjoner, både kritiske og støttende, og synes temaet er veldig interresant. Ikke fordi jeg skal ha rett, men fordi det er viktig at vi som mennesker setter oss inn i ting, og velger selv i stedet for å la samfunnet velge for oss.

Da tv-programmet "Folkeopplysningen" tok kontakt med meg og ville ha meg med i programmet som omhandlet vaksiner, sa jeg ja. Jeg vet at programmet som sådan er litt spekultaivt og mer ute etter å ta alternativ tankegang ennå være åpne for forskjellige meninger.

Nettopp derfor sa jeg ja, fordi jeg synes at mangfold av meninger er essensen til selvstendig tenkning.

Og jeg gjorde det helt klart at det ikke trengte å prøve og drite meg ut, men lytte å skape en kritisk men adekvat dialog.

Resultatet ble vist på NRK i går, se link her, og som jeg forutså har de klippet og limt i sin favør, men jeg synes selv at jeg fikk sagt noe av det jeg står for i allefall.

Jeg må legge til at jeg har fått enormt mange hyggelige og støttende meldinger, og faktisk ingen negative denne gangen!

Så jeg vet at stemmer som mine er viktige, og at mangfold, og "kjerringa-mot-strømmen" tankegang har en stor plass der ute!

Så for dere som ikke har sett det, se på det og sett dere opp deres egen mening!

Ha en deilig dag!?.. sa kjerringa-mot-strømmen?.

Å se barnet

 

Med tre små jenter tenker jeg nesten hver dag på hvor utrolig forskjellige de er!

De har så spesifike personligheter, de har så sterkt "jeg" og jeg tenker så mye på hvordan jeg skal forvalte disse personlighetene på en individuell måte uten å forskjellsbehandle.




Det er en enorm utfordring, men uendelig spennende!

Jeg tenkte på dette i dag fordi vi har fått en liten kattunge i hus.

Vi har en katt fra før av, og Rosalind har et helt spesiellt forhold til dyr.

Hun er en liten energiklump, men også litt flaksete, litt vimsete og må hjelpes til å finne roen og konsentrasjonen.

Men med dyr er det helt annerldes. Hun elsker dyr mer enn noe annet og får hun et dyr i armene skifter hun nesten personlighet! Hun blir salig, rolig og lykkelig.

Det var en stor grunn til å få en kattunge til, og ganske riktig. Rosalind steller, stuller, bærer og leker med Esmeralda hele sin våkne tid hjemme, og smilet hun har rundt munnen gjør meg som mor lykkelig. Og hun blir generelt mer rolig.

Det jeg vil si er at det er så viktig å se barnet, se dets personlighet, se dets sterke og svake sider. Hjelpe dem og bidra så man styrker deres styrker, nøre opp under deres behov og støtte opp under deres "jeg".

Vi kan ikke forandre det grunnleggende "jeget" i barnet. Vi må hjelpe dem å forme det så de blir sett og føler at den de er er et veldig verdifullt "jeg". Derfor prøver jeg i min oppdragelse og ikke bare lene meg på ord, de er så alt for små til alt det intelektuelle som er en selvfølge for oss voksne, men prøver gjennom handling å utvikle dem.

Derfor blir barneoppdragelse ekstremt individuell, samtidig som den skal favne opp rundt et felleskap.

Indie-Lucia er et arbeidsjern, og har konsentrasjon som en sjakkspiller, så hun er det lett å guide inn på en lek som krever mye handling, "arbeid", da er hun lykkelig og da kan hun holde på utrolig alene helt på egenhånd.

(denne tunge kjerren dro hun i 2 timer i Kristiansand dyrepark, vi kunne bare glemme å hjelpe!)

Lily-Maxine liker ro rundt seg selv, og da tar jeg de to andre bort fra henne så hun kan leke, tegne e.l. i fred, og resultatet  er da et hav unna det resutatet hun ville hatt uten den lille stunden for seg selv.

(Her lavde hun et kongleslott på stranden til prinsessene sine!)

Temaet er stort og uhåndgripelig på mange måter men med enkle grep kan mye mer enn en skulle tro løses.

Jeg oppfordrer dere til å tenke en kvalitet som er spesiellt for hvert enkelt barn, å prøve å fremme denne kvaliteten. Ofte kan en da se at de sidene som kanskje ikke er så bra forsvinner litt fordi den gode kvaliteten får stor nok plass og de andre blir litt glemt.

Aktivitetsdag for barna til en god sak!

Jeg fikk en mail av MedHums som har en aksjonsdag på youngstorget idag! 

Nedenfor kan dere lese hva de står for, og jeg synes dette er en veldig fin sak, og ikke minst morsom dag for barna å være med på!

Barna mine leker stadig vekk sykestue, både på hverandre og på dukkene sine, og at de får en dag som i dag kan være både morsomt og lærerrikt!

Lørdag 13. September arrangerer Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum) bamsesykehus på Youngstorget fra kl. 12:00 til kl. 16:00. Bamsesykehuset er en tradisjon under MedHums aksjonsuke, der barn kan ta med seg "syke" bamser til Youngstorget hvor dyktige bamseleger (medisinstudenter) vil behandle dem for ting som «kosesjokk» og «sommerfugler i magen».


Sykehuset vil bestå av en psykiatrisk og en kirurgisk avdeling, samt helsestasjon og akuttmottak. Rundt sykehuset vil det være stand, kakesalg og bøssebærere (selve sykehuset er gratis), og alle innsamlede midler er selvfølgelig øremerket årets prosjekt. På denne måten ønsker vi å skape mer oppmerksomhet rundt årets MedHum-prosjekt, og gi barn gode holdninger til humanitært arbeid.

Årets aksjon støtter Leger Uten Grensers prosjekt for å forbedre mødre- og barnehelsen i Bo-distriktet i Sierra Leone. Barnedødeligheten i landet er verdens høyeste; 1 av 5 barn dør før de fyller 5 år. I tillegg dør 1 av 8 kvinner som en direkte konsekvens av et svangerskap. Leger Uten Grensers arbeid har vist store resultater; mødredødeligheten i området har for eksempel sunket med hele 61 % sammenliknet med resten av landet.

MedHum har et nasjonalt mål om må samle inn 2,5 millioner kroner til Leger Uten Grenser i løpet av aksjonen. Håper du vil hjelpe oss med å støtte verdens største uavhengige og nøytrale medisinske hjelpeorganisasjon!

Hadde vært veldig koselig om dere også tok turen!

Vannkopper

Ja er det en barnesykdom som er oppe og vedtatt at barn skal igjennom, er det vannkopper.

Og nå kom de til vårt hus også.

Med brask om bram!

Og jeg må si jeg er overrasket over hvor forskjellig den er på barna.

Rosalind på 4 1/2 fikk det først. Mildt, ikke så mye kopper ,og nettene var litt kløete men hun var i fin form på dagen.

Verre var det da Lily-maxine på 6 1/2 og Indie-Lucia 2 1/2 fikk det samtidig!

Lily-Maxine var dekket med kopper og i ett døgn var hun skikkelig dårlig og kløingen var verst! Og Indie-Lucia hadde konstant kløe og ubehag. Til slutt var de helt utslitte?


Vi prøvde alt!

Så jeg tenkte at noen tips kunne jeg dele med dere som enda ikke har hatt dette i hus:




*Hvitvask

Jeg strøk på hvitvask med bomullspads, strøk og strøk, det lindret mens jeg gjorde det. Så i timesvis lå de og ble strøket med hvitvask.

*myk barne hårbørste

Det hjalp også å stryke dem på ryggen med en veldig myk hårbørste. Jeg har en baby børste som kjennes som silke og det lindret også en del.

Har man ikke det kan man f.eks. bruke en myk sminkekost?!

*Tørkerull dyppet i lunkent vann

Jeg tok ark med tørkerull, fuktet det i lunkent/litt kaldt vann og la det over hele ryggen. Det virket også lindrende.

*Dusje

Lily-Maxine hadde så vondt at det eneste som hjalp var å sitte i dusjen med vannet rennende nedover ryggen. Jeg tror hun dusjet 12 ganger den ene dagen, og hun var så sliten at hun sovnet der flere ganger!

*Zyrtec

Jeg er jo glad i naturmedisin og kjerringråd, men fikk anbefalt å gi Lily-Maxine en 1/2 zyrtec for å dempe kløen. Det er også litt søvndyssende så det hjalp litt. Indie-Lucia var for liten for Zyrtec.

NB! Viktig å lese på pakken hvor mye/om man kan gi barna.

*sarong

Det blir for tett med dyne og klær så jeg la en tynn sarong over dem, det synes de var deilig.

*stryke stryke stryke

Ja som sagt så har jeg aldri strøket de så mye på kroppen som da vannkoppene herjet som verst. hele natten lå jeg og strøk og strøk, inneimellom hvitvask tørkerull og dusj. 

Men som jeg sa til dem, dette skal de aldri ha igjen så det er bare å holde ut!

De var tapre, som barn gjerne er, og nå er  vi i Arendal, og kroppen renses av sjø, sol og sommerglede.

Prikkete er de, men glade!

Ha fortsatt deilige sommerdager!

 

innlegg i Foreldre og Barn

For et år siden skrev jeg et innleg om bikinoverdel på barn. Det kan dere lese om her!




Nå fikk jeg en forespørsel fra bladet Foreldre og Barn, F&B, om jeg ville snakke litt mer om det, og det ville jeg jo!

Jeg er jo ualminnelig opptatt av at barn skal være barn, og synes det er et superviktig tema!




Så løp og kjøp bladet som er ute for salg nå!

En annen blogger, mammatilmichelle er også med i artikkelen og hun fronter det motsatte av meg.

Så les da dere og gjør opp deres egen mening!

Jeg diskuterer gjerne med dere her på bloggen!

 




Ha deilige dager i sommervarmen, men for guds skyld la de søte små løpe rundt uten presset av å skulle være større enn de er!




Rekonvalesens for barna= VIKTIG!




Jeg har tre små piker, de er sterke og sunne, men de blir syke lell.

Forkjølelse, streptokokker, øre-vondt, og omgangssyke.

De får alle sitt?i tur og orden.

Vi foreldre er flinke til å behandle og pleie dem mens de er syke. Stort sett med disse ufarlige sykdommene vet vi hva vi skal gjøre, og de går ganske fort over.

Det jeg ser rundt meg som en tendens er at vi ikke så godt kjenner til REKONVALESENSTIDEN.

Det er hviletiden etter en sykdomsperiode, og her er vi ved kjernen vi ofte hopper over:

HVILEPERIODE ETTER SYKDOM.




Blir barna "friske" sender vi dem straks tilbake til skole/barnehage etc?.uten å tenke på at den tiden rett etter en sykdom er særdeles viktig, det er da kroppen bygger seg opp igjen, finner krefter og får immunforsvaret på plass.

Sender vi de for raskt tilbake til deres "normale hverdag", kan de lett få tilbakefall eller andre sykdommer, rett og slett fordi kroppen ikke er tilbake til "normalen".

Selv om sykdommen er ute av kroppen, har det vært en anstrengelse for barnet og det trenger tid, hvile og fortsatt pleie en tid fremover.

I det Store medisinske leksikonet står det følgende:

rekonvalesens

UTTALE
rekonvalesˈens
ETYMOLOGI
av re- og lat.convalescere, 'komme til krefter'

Rekonvalesens, hvileperiode etter en sykdom før pasienten igjen tar opp sin normale aktivitet. Tidligere var rekonvalesens i form av ren hvile vanligere enn i dag. Nå oppfordres pasienter til å være mer aktive også i en rekonvalesensfase. Se også rekonvalesenthjem.

Her mener jeg vi får det svaret vi trenger i dagens samfunn.
Vi slumser/hopper over rekonvalesenstiden, men til hvilken nytte, og for hvem?
Definitivt gjør vi ikke dette til barnets beste.
Samfunnet legger ikke akkurat opp til at syke barn skal få den pleien og omsorgen de trenger fra mor og far.
Å være borte fra jobb, tape penger, ikke være profesjonell nok for arbeidsgiver er fler av mange grunner, men i bunn ligger det samfunns-økonomiske udyret og kiler oss i nakken.
Samfunnet ønsker ikke sykdom, punktum. Det er ikke lønnsomt for samfunnet.
Derfor pumper de oss med medisiner, vaksiner og quick-fixes for å holde oss så" friske" som mulig.
Desverre gjør vi også dette mot våre barn.
Og hva skjer da?
Spør dere meg har jeg en klar mening om dette.
Vi gjør disse små individene svakere og svakere og mindre resistente mot all slags sykdom, fordi de ikke får lov til å hvile hele sykdomsperioden, altså de blir frarøvet sin rekonvalesens og blir  derfor mer disponible for alle sykdommer, og på lang sikt får kroppene dårligere immunforsvar, og blir dårligere til  hele seg selv uten medisiner.


Jeg fikk kjenne dette på kroppen i vinter da Indie-Lucia på 2 år fikk RS virus.
Hun var på ullevål 3 døgn, fikk oksygen, og da vi kom hjem virket hun frisk og rask etter en uke.
Jeg sendte henne i parken??.idiot som jeg var?..Hun fikk skikkelig tilbakefall, med hoste hoste hoste, og ble hjemme i to uker til. Denne gangen ville jeg ikke slumse med rekonvalesensen.
Den siste uken hjemme var hun frisk som bare det, men jeg merket at hun fremdeles var litt avkreftet og holdt henne hjemme.
Da, endelig var hun frisk, altså etter 1 mnd!
Selvfølgelig trenger ikke rekonvalesensen å være så lenge, det er jo helt individuellt for hvert barn, og i forhold til sykdommen de har hatt.
Men det er utrolig viktig at vi gir dem rekonvalesenstiden, gir dem ro og omsorg, og ikke gir etter for samfunnspresset.
Jeg prøver å ta barnas tid tilbake, la dem vokse opp i sitt tempo, la dem få den hvile og pleie de så absolutt fortjener. Håper dere tenker litt på dette og er villige til å være hjemme de ekstra dagene med barna, som på lang sikt tjener oss alle, også samfunns-økonomien!



5-åringer i skolen



Hjelp!

Hørte på dagsnytt atten at Høyre åpner for å senke skolestart til 5 år!

Heldigvis var motdebattanten fra Krf en smarting men det var sjokkerende argumentasjon fra Høyre.

Jeg som kjemper for barns rett til fri lek, at de skal få lov til å være barn og bare det.

Jeg som kjemper for at barns kreativitet og nyskjerrighet er kjernen til lærelyst senere.

Jeg som kjemper for at den lille stakket stunden vi er bekymringsløse lykkelige individer sett i et generellt perspektiv, nemlig som barn, skal holdes hellig.

Jeg som kjemper for barns rett til å få tilrettelagt en barndom som er aldersadekvat og ikke samfunns-økonomisk rettet.

Jeg som kjemper for at familier skal lytte til seg selv og sine egne tanker, følelser og behov, og ikke samfunnets.

Jeg som kjemper for trygghet, tilknytning og en rolig hverdag.

Jeg som kjemper for at barna skal holdes så lenge som mulig utenfor stress-samfunnet.

Jeg som kjemper for at barn ikke trenger barnehage før de er tre år.

Jeg som kjemper for å begrense barns verdensbilde i forhold til alder.

......Jeg ble mildt sagt paff av denne informasjonen.

Og med argumentasjon fra Høyre at det ikke er noen motsetning mellom strukturert læring og fri lek....ja da tenkte jeg mitt.

Vi skal leve de fleste av våre år her på jorden i struktur, under forventningspress, ambisjoner, og ansvar...så hvorfor introduserer den delen av livet til barna før det er nødvendig?

Jeg legger ved dagens debatt på Dagsnytt Atten så får dere sette dere opp deres egen mening.

http://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/nmag03001814/27-01-2014#t=25m52s

Jeg er i allefall : HELT IMOT!

Jeg synes at 6-åringene også burde være holdt utenfor skolesystemet, men er glad for at vi velger Steinerskolen.

De er i allefall  fokusert på barnet og driver aldersadekvat undervisning, ikke kun samfunnsstyrt. Likevel holder de seg innfor de rammer staten krever for å drive en skole.

(Mer om dette i et senere innlegg)

Så det var dagens tanker!

God kveld alle sammen

 

Refleksjoner i det nye året!

 

Nytt år og nye vinnermuligheter!

Jeg går dette året spent i møte, ser tilbake og tenker at året som gikk var et av de mest utfordrene år jeg har hatt som mor.

Barna har blitt 2-4 og 6 år, og alles personlighet har tatt kvantesprang dette året.



Lily-Maxine på 6 har blitt skolejente, og har transformert fra å være liten pike, til skole-pike. Hun har forandret tankesett, holdninger og væremåte så brått at selv om jeg har rukket å følge det hele er det helt nytt og spennende for meg som mor. Hun viser at hun deltar på en annen måte i familiekonstulasjonen, hun tar ansvar uten å bli bedt om det, hun deltar i samtalen med egne refleksjoner, egne meninger og med en nyskjerrighet som er åpen men likevel begrenset. Hun er empatisk til oss voksne og skjønner grensesetting og beskjeder på en mer moden måte, samtidig som hun gjør opprør, protesterer og er vrang. En sunn ballanse i mine øyne, men det koker ned til at jeg føler at hun dette halvåret har fått en ny trygghet i seg selv, kjenner på sin egen mestring mer bevisst enn før og har en ro til omverdenen som jeg gjerne skulle hatt litt mer av. Kanskje ved å observere henne at jeg lærer noe?



Rosalind på 4, "loppa", som jeg kaller henner, går to skritt så må hun bare hoppe og sprette litt. Hun bobler av energi, latter og livskrefter, samtidig som hun er den sarteste av alle tre. Hun går fra lykke til avgrunn på et tiendels sekund, og man vet aldri når. Men hadde det vært opp til henne hadde hun ledd, hoppet og vært lykkelig dagen lang....Men hun erfarer smertefullt at omverdenen ikke alltid gjør det så lett for henne. Hun kjenner også  på at hun har et enormt behov for å bli tatt på alvor. At det hun sier, det hun vil, og det hun gjør, legger hun sjelen sin i og hvis vi amputerer henne på noen måte reagerer hun voldsomt! Overhodet ikke rasjonellt. Det er til tider ganske energi tappende å prøve og møte hennes krav/ønsker til hvordan verdensbilde skal se ut. Men jeg liker hennes tøffe fremtoning fordi jeg vet og ser den lille sarte vidunderlige jenta bak det hele. Hun utfordrer vår rolle som foeldre og når sant skal sies har hun rett. Er ikke vi voksne konsekvente og tydelige får vi vårt pass påskrevet av henne. Hun bærer følelsene utenpå kroppen, og er vi flinke til å guide, lærer hun fort nok ut  hvordan hun skal finne likevekt i seg selv. (Hun er født i vektens tegn.) Hun snakker aldri om morgendagen, hun sier alltid: etterpå når vi står opp!....Snakk om å levet i nuet!



Indie-Lucia på 2 "is a hard nut to crack"....Hun har blitt så stor så fort, har utviklet et enormt ordforråd, har vilje av stål, hjerte av gull og det er ingen som gir deg mer koss, kyss og kjærlighet enn den lille piken. Men det er heller ingen som utfordrer vår tålmodighet til de grader som henne. Hun smeller i dører i sinne, hun kler av seg i stedet for på seg, hun vræler og raser som en såret okse når verden går henne imot. Samtidig som hun er så full av humor, rampestreker og godhet at vi flere ganger i løpet av en dag ikke vet om vi skal le eller gråte. Hun er i mine øyne for våken, for klok for sin alder, vet for mye om sosiale kodekser, som igjen gjør at hun tvinner oss rundt lillefingeren. Det er ikke lett å stå i mot det sjarmtrollet samtidig som vi konstant  må stramme tøylene. Hun utfordrer mine morskrefter konstant samtidig som hun er uimotsåelig.....Hun elsker at familien er samlet, at vi leker alle sammen, å gå rundt juletreet kunne hun gjort i timesvis, og ler alle av henne er hun i sitt ess!

Så fjoråret var et vidunderlig utfordrene år, og jeg har brettet opp ermene og venter på hva som skal komme i det nye året.

Jeg begynner nå å se helheten med å ha tre barn, deres posisjon i søskenflokken. Hvor forskjellig de må oppdras innenfor samme rammer og hvor mye plassering i søskenflokken faktisk farver dem. For det er klart rivalisering på mange nivåer når tre barn skal høres, sees og vokse i seg selv.

Jeg er her for dem, jeg skal guide så godt jeg kan, jeg skal prøve å favne rundt deres forventninger til livet og jeg skal alltid prøve mitt beste å la dem være den de er, der de står i livet.

Godt nytt år til alle dere!

Og del gjerne erfaringer her på bloggen om søsken, rivalisering, og andre opplevelser dere har med/om barna.

Hvorfor får vi barn?

 



En venninne av meg fortalte noe avskrekkende forleden:

I nabohuset har et par tre barn, en 5 åring og tvillinger på ett.

Hver dag 0530 skrus tven på....

0715 er de ute av huset alle sammen

1730 kommer de hjem. tven skrus på

I helgen står tven på absolutt hele dagen!!!!

Og barna er ikke ute!

 

Jeg vet jeg stiller meg for hugg når jeg spør: Hva skal vi med barn?

Hvorfor tar vi det enormt store valget å få barn?

Fordi det er en del av voksenlivet?

Fordi tanken er romantisk?

Fordi vi har genuint ønske om å formere oss?

Fordi det bare ble sånn?

Fordi samfunnet rundt oss sier at å få barn er fantastisk?

Ja hvorfor egentlig?



Mange får barn på barns premisser. De får barn og gjør det som kreves når man tar et slikt enormt stort valg. Ære være dem for det!

Men mange, i mine øyne får barn på egne premisser....og da skurrer det i mine ører.

Det å få barn er ikke så enkelt som jeg føler tendensen er flere steder i samfunnet idag.

Å få barn er kanskje det aller største valget vi tar i livet!

Selv om det er et valg de fleste av oss tar, og slik har det vært siden tidenes morgen....synes jeg at tanken og intensjonen  rundt det valget får for lite fokus.

Barna blir en del av "pakka" for et fullverdig liv.

De får ikke sin egen nisje der de og bare de blir satt i høysetet og får første prioritet.

Vi snakker så mye om oppdragelse, bra barnehage, bra skole osv.....Men når er det noen som gir barna stemmen som sier: Vi vil ikke bli oppdratt av barnehage og skole, vi vil ha mamma og pappa!

Foreldrene har hovedomsorgen for barna som det så pent heter...hvorfor lukker vi da øynene for det som mer og mer blir en sannhet at barnehage og skole har hovedomsorgen for barna våre.

Som eksempelet over virker det jo som foreldrene "låner" barna inneimellom, men resten av tiden "bor" de i barnehagen og på skolen.

Jeg får vondt i hjertet og dirrer av harme på samme tid.

Samfunnet har strukket det for langt!



De har nå "bearbeidet" småbarnsfamilier til å være overbevist at man klarer å være supermennesker; sjonglere superkarriere, foreldrerollen og parforhold-rollen på strak arm!

Og det er ikke den hele og fulle sannhet.

De sier at alt dette lar seg gjøre for samfunnet er bygget opp slik, gjennom likestilling, gode sosiale løsninger osv osv.....

Det er så provoserende, for de som definitivt ikke har vært med på denne "supre moderne tilretteleggingen" og som blir tapende part er barna!

Jeg må lufte noen ventiler nå, for jeg ser at neglisjering, det jeg kaller neglisjering av barn, får mer og mer aksept i samfunnet!

Da er jeg tilbake til at vi får ikke barn på barnas premisser men på våre egne, og det gir ikke barna den plassen og respekten de fortjener!

For samfunnet, for økonomien, lønner det seg å oppdra barn på denne måten, men her har vi helt glemt den stille stemmen, stemmen som ikke kan gjøre seg hørt, men som kan føles og sees, barnas stemme, barnas behov.....

Jeg vil også påpeke at vi lever i et samfunn hvor individet, individualitet og selvrealisering får utrolig mye fokus, det får mye positiv feedback og vi blir oppmuntret til denne type livsførsel. Og det er absolutt noe bra i det, men bare hvis vi ser hvor grensen for individualitet går!

Vi må skjønne at alt har sin tid, vi skal leve gjennom mange epoker i livet vårt, og selvrealisering på et høyt nivå er ikke mulig med små barn i huset spør du meg. Da må vi være så selvstendige at vi klarer å sette oss selv litt på sidelinjen, kalle en spade for en spade, arbeide for en sammenspleiset familie, og finne lommer til å være karriere- menneske, kjærester og alt det vi ønsker fra voksenverdenen.

Det har kostet meg mye å ta de valgene jeg har tatt, men livet er langt, og jeg vil ikke være i den gruppen som sier når jeg blir eldre: jeg angrer på at jeg ikke var mer sammen med barna, jeg angrer på at jeg ikke evnet å se hvor mye barna og oppdragelsen egentlig krevet av meg og at jeg overså dette.

Tenk hvis barna hadde en intellektuell stemme fra de var små, da hadde vi fått så ørene flagret!

Så gi barna litt ekstra kos idag, ta en pust i bakken og spør deg selv hvordan du egentlig vil leve, hvordan du egentlig vil være som oppdrager, og glem hva som er normalen, hva andre gjør og sier.....Lykke til med den selvstendige tanken!




 

 

 

 

Leggerutiner

Jeg fikk spørsmål her på bloggen om å skirve om leggerutiner.

Det er jo ganske omfattende da jeg har tre barn, og hver alder har sitt.

Jeg skriver litt hvordan jeg gjør det pr dags dato, og så et ekstra lite avsnitt for de minste...0-1år.

LEGGING:

Jeg legger dem samtidig!

Og det har jeg tenkt til å fortette med så lenge det lar seg gjøre. Det er kos for dem, og er absolutt det letteste for meg.

 Nå er det jo slik at jeg har tre barn, 2,4,5....og som situasjonen er nå, og det som fungerer best, (det siste året) er at alle tre blir stelt, lagt og sunget for samtidig.

De sover alle på samme rom, de to eldste sover sammen i en 1,20cm seng, nederste delen av en køyeseng, og om en stund skal eldste ligge øverst og de to minste nederst.

Selv om vi hadde hatt større plass vil jeg at de skal sove sammen, det gir dem en ekstra trygghet, og de tåler mer av lyder, bråk, og gråt, for de er så vant til det! Jeg personlig kan ikke tenke meg å la dem sove hver for seg, når vi er voksne er jo det et av våre sterkeste ønsker, å dele seng med noen, det ligger i vår natur å ikke ville være alene, (selvfølgelig m unntak), og hvorfor skal vi lære/venne barna til denne ensomheten?

Det spørs når vi legger oss om jeg leser litt eller ei, der har vi ingen fast rutine enda, det skyldes også aldersforskjellen og da er det viktigere for meg at vi alle samles til kvelden rundt sanger og kos.

 

Men leser man for dem er det veldig hyggelig å ha en fast bok man leser når de er helt små.

Denne boken leste jeg for eldstemann de to første årene, og hun elsket den. Når de blir eldre liker de mer variasjon, men også da er det deilig å ha lik avslutning. Barn elsker som sagt rutiner og forutsigbarhet. Det gir likhetstegn til trygghet!


Da sitter jeg i sengen med alle tre, og synger mange sanger. Jeg begynner og slutter alltid med de samme sangene, men de andre varierer litt med årstid og sanger de er ekstra glad i ien periode.

De to eldste har god soverytme og sovner når jeg synger for dem. 2-åringen er litt opp og ned, noen ganger sovner hun lett, andre ganger trenger hun litt ekstra, da sitter jeg gjerne litt ved sengen hennes, koser litt. Jeg snakker ikke til henne, bare sitter der.

Hun sluttet med smokken for et halvt år siden, men får litt melk blandet m vann på flaske. Hun vil gjerne ha litt ekstra når den er tom, og det er ofte da hun slår seg helt til ro.

Våkner hun på natten, noe hun stadigvekk gjør, gir jeg en slunk til.....og ja, jeg innrømmer at hun på dette tidspunktet er litt bortskjemt, og ikke trenger det, og det fører også til at jeg må skifte bleien om natten.

Så der har jeg siste rest av bøyg før jeg føler at alle har soverutinene på plass.

Ja jeg vil si med erfaring fra tre småttiser at før de fyller to er det vankelig å ha en rutine som fungerer fullt og helt.

Rytmen er der, og det er aldri protester når stell begynner, de er faktisk ikke problematiske på dette område. De sier ikke at de ikke vil legge seg, noen ganger er de selvfølgelig midt i en lek og vil gjerne leke litt til, men når de er stellt og jeg synger er de alltid fornøyde og trette.

Som barn flest kommer de ofte inn til oss i løpet av natten, morgenen, og vi avviser dem aldri, aldri!

Trangt blir det og noen ganger går jeg og legger meg i deres seng, men jeg sier aldri nei når de kommer. Avvisning her fører bare til mer urolige netter og mer nattevandring.

Denne vandringen til oss foreldre er også bare et stille forsøk på litt ekstra kos, litt ekstra trygghet.

Det er også noen ganger at jeg løfter 2-åringen over i vår seng hvis hun er veldig urolig og gråter, og melken ikke hjelper.

Man må gjøre deres egen seng til et deilig sted å være! Føler de det som et sted de blir forlatt og ikke hørt hvis de roper, gjør vi sengen til deres fiende, og da har vi det gående.

Og til dags dato, har jeg aldri lagt dem hvor vi er sinte på hverandre. Jeg går aldri fra dem før de er rolige og fornøyde, noen ganger krever det selvfølgelig at jeg må gå litt inn og ut hvis en slår seg vrang, men jeg forlater dem ikke for siste gang og er sint.

Det er en gylden leveregel som jeg mener man også trenger i et ekteskap/parforhold.

Vi har alle lagt oss sinte eller lei oss, og i mine øyne er det tortur! Det tar evigheter før jeg personlig sovner, og søvnen blir sjelden god.

Jeg vil også si jeg er streng rundt leggingen. Når jeg synger er det slutt på snakking, lek og andre distraksjoner, da skal det være ro. Dette har jeg faktisk alltid vært konsekvent på, og kanskje det har hjulpet til at de i dag sovner lett og fort.....vet ikke.....

En siste ting. Jeg mener det viktig å utforme sengen til et hyggelig sted, et estetisk og rolig sted.Jjeg brukte himling på alle sengene de sov i som små, og den yngste har fortsatt himling. (Det avgrenser rommet, og sengen blir en liten oase for seg selv.)Sengetøy og det de omgir seg med, må gi ro og harmoni, så derfor er jeg ganske "picky" på hva slags sengetøy jeg bruker. Har faktisk sydd en del selv, liker duse farger med noen små blomster e.l. ikke noe prangende mønstre eller sterke farger. Så det er viktig at der de ligger, er et hyggelig sted, et sted som inviterer til ro og søvn.

STELLING:

Stort sett steller vi på badet, men der gjør jeg faktisk litt unntak, og de funker!

Hvis de feks hopper i sengen, (ja her i huset er akrobatikk lov)....ber jeg dem kle av seg alle klærne så kan de hoppe litt til.

Jeg kommer da ofte m vaskekluten og vasker dem der de er, også tannpuss på den måten.

Da blir det litt "give- and-take", og når jeg da sier at vi skal hoppe i køya, byr det sjelden på problemer.

Det er viktig m stellerutiner, men ikke nødvendigvis stedet det skjer. Det har i allefall gått fint her i huset. Rutinene er de samme hver kveld og de gjennomføres! med litt hopp og sprett inneimellom skal jeg innrømme. Tenker at rundt gjøremål som gjøres hver dag og alltid, kan man ha litt "slack" så det ikke bare blir den kjedelige rutinen det jo faktisk er!

0-1år

Ikke forvent "rutiner" når de er så små, eller for å sidet sånn, plutselig kan du føle at en rutine funker, for så å bli skuffet etter noen dager, eller uker.

Søvnmønsteret når de er så små er så foranderlig og skiftelig. Det skyldes overhodet ikke at dere som foreldre ikke er flinke nok til å tilrettelegge for gode rutiner men at det skjer så mye med kroppen, fysisk og psykisk, og ikke minst de vil benytte enhver våken anledning til å få vår oppmerksomhet, helst også fysisk. Kos kos kos!

Man kan godt legge opp en slags rutine, legge dem for kvelden osv...men min erfaring er at jeg gjør meg selv en bjørnetjensete. De er på en måte veldig" selvstendige" i meningene og behovene sine dette første året, det fortvilende er at de kan kan kommunisere med gråt!

Så selv om en legger til rette for en rutine, som er bra, må man ikke fortvile eller tenke at noe er galt hvis de små ikke følger disse.

Så leggerutiner blir det så som så med det første året, alle mine tre har sovet godt når de har sovet, men ingen har sovet gjennom natten. Jeg har heller ikke lagt opp til at de skal "lære" seg å sove gjennom natten, jeg har valgt at deres uttrykk for et ønske, må jeg prøve å innfri.

Ofte skal det ikke mer til enn å løfte dem opp fra sin seng og over i din egen. kroppskontakt lindrer det meste. Puppen/flaske i denne tiden er også selvfølgelig en viktig faktor.

(Jeg har skrevet om samsoving tidligere hvis dere vil )

Håper dette gir noen ideer eller bekreftelser der ute.

Mange sier jeg er for snill med barna når det gjelder natterutiner, og ja jeg skal innrømme at jeg ikke er så god på barnegråt og skjemmer dem litt bort, men når det er sagt, skal jeg også legge til at barna sover generelt veldig godt, hjemme, når vi er borte, eller hvis de sover over hos mormor, så der ligger svaret mitt. Jeg mister litt nattesøvn, jeg gir dem den tryggheten de ber om, og nå ser jeg at det betaler seg.

God natt til alle søte små barn, og til alle foreldre!

 

Supermama yes/no?

Vi bruker ordet supermamma ofte...

Hva er egentlig en supermamma?

Her synes jeg det er en del misforståelser og vil snakke litt om det.

Jeg får ofte høre av venninder at jeg er supermamma

Fordi jeg har valgt å være hjemme med barna, fordi jeg lager mat alltid fra scratch, fordi jeg er så mye sammen med barna, fordi jeg velger å kjøre byen rundt fordi jeg vil de skal gå i steiner-barnehage og steinerskole, fordi jeg bor i 4 etage uten heis, fordi jeg klarer å være alene uten hjelp med barna når Stig henrik til tider jobber borte....fordi....fordi

Men det i seg selv er jo ikke å være supermamma! Å være supermamma er heller ikke:

  • Å være supermamma er ikke å å velge kvantitativ tid med barna.
  • Å være supermamma er ikke å legge til rette for ørti aktiviteter for barna.
  • Å være supermamma er ikke å overrøse dem med materielle goder, leker og elektronikk.
  • Å være supermamma er ikke å overstimulere dem, sammen med dem, eller overlatt til seg selv.
  • Å være supermamma er ikke å tilrettelegge fra A-Å lek og fritid.
  • Å være supermamma er ikke ¨å gjøre alt for barna, påkledning, rydding, bæring osv..

Man tenker at jo mer tid man gir barna, jo bedre.

Men det er forskjell på kvantitativ tid sammen og kvalitets kvantitetstid sammen! Stor forskjell!

Og her mener jeg mange av oss bommer tidt og ofte.

Ja vi skal være masse sammen med barna, men det betyr ikke nødvendigvis å "gjøre" noe sammen, noe organisert. 

Hverdagen er den vi har mest av, la oss finne ro i den hverdagen, la oss være mest mulig sammen uten å tilrettelegge denne tiden. 

Vi må være gode forbilder for barna, og lærer vi dem tidlig at all morro er den som er tilrettelagt og organisert vil de fort ikke kjenne til noe annet, og deres egen fantasi og kreativitet vil forsvinne.

For meg med tre små, må jeg legge alle krefter inn for at de skal trives i hjemmet, trives med det de har av leker, oppmuntre til å bruke fantasien til å utvikle horisonten for hva som er lek!

De er i seg selv enormt gode til det, med i dagens skjerm og ferdig-leker hverdag blekner fort de innebygde kvaliteter barn har.

Jeg er ikke perfekt, vi har tv, men jeg prøver alt jeg kan å begrense det......går de på tomgang kan de lett spørre om de kan se tv, da prøver jeg å sette i gang en ny lek, og veldig ofte funker det!

Jeg kan ikke leke sammen med dem det meste av tiden, men jeg er der! Gjør det jeg må av huslige gjøremål, matlaging osv...men noen ganger slenger jeg meg på sofaen med en bok mens de leker rundt meg. Det går det også....fordi de vet at jeg alltid er der, og ikke trenger å hige etter oppmerksomheten min.

Selvfølgelig er de mer krevende noen dager enn andre dager, men jeg er veldig konsekvent på å oppfordre dem til egen lek.

De er tre søstre, og de må skjønne hvilken ressurs de har i hverandre, og lære seg å bruke hverandre, samarbeide og ta hensyn til hverandre.

Barn opplever nok med skole, barnehage osv....resten av dagen trenger de hvile og rolig lek, fri lek. (Husk at jeg snakker om små barn, 0-6/7 år)

Alt som er arrangert og tilrettelagt gir ubevisst et krav om prestasjon, om det er idrett, musikk e.l. og kan virke utmattende på barn. De vil tilfredstille oss, ikke seg selv. Så bevisste er de ikke enda.

(Nå er jeg ikke så kategorisk at jeg tror all aktivitet etter barnehage og skole er feil, men en skal være veldig forsiktig med det og virkelig se om det gjør barnet godt elller sliter det ut. Det er vår oppgave ikke deres. De har nok lyst, for de kjenner ikke sine egne begrensninger, de må vi kjenne for dem)

Så en supermamma spør du meg er:

  • En som har mye tid med barna sine.
  • En som oppfordrer til egen lek. Fri lek
  • En som respekterer barns behov for å bearbeide og fordøye hverdagen.
  • En som hjelper barna til å mest mulig ro i hverdagen.
  • En som klarer å ikke ha for mye leker tilgjengelig, men har leker som man kan bruke til mye forskjellig, feks. stoffer, utkledningstøy, klosser,og at en del møbler kan brukes i lek til å bygge hus, båt osv....
  • En som ser og lytter til barna, også det de ikke sier, ikke viser.
  • En som gir enormt med trygghet og kjærlighet, uansett, alltid.
  • En som sørger for at barnet har forutsigbarhet og konsekvens i hverdagen.
  • En som er tydelig, rettferdig og individuell med hvert enkelt barn.
  • En som setter tålmodighet i høysetet når de er små...
  • En som lar dem være med på det en selv gjør, selv det tar litt lengre tid, matlaging, klesvask osv....
  • En som oppmuntrer dem til å bidra til familiesymbiosen, alt etter hvilken alder de er i.

Vi har alle en vei å gå.Jeg tråkker min sti med langsomme prøvende skritt, men også raske ugjennomtenkte sådan, men det viktigste for min del er at jeg ser jeg kan blir bedre, ser at jeg kan slappe av litt her, stramme inn litt der. Jeg ser at utfordringene endrer seg fortere enn jeg klarer å ense, men jeg henger meg på. Jeg ser at like mye som jeg trenger en pust i bakken trenger barna det! Jeg ønsker så sterkt at de skal bli trygge og sterke individer med integritet og rak rygg at alt arbeidet jeg legger inn nå får mening og gir i seg selv energi til å fortsette.

Så til alle mammaer som tror/vet/ønsker at de er en supermamma......Finn det i deg selv som gjør detg til en supermamma!

Husk: Det er like umulig å være supermamma 24/7 som det er å være lykkelig 24/7!!!!

Vi kan bare gjøre så godt vi kan.......og litt til!

Litt ekstra tålmodighet her, litt ekstra innsats der.....som å krydre suppa så den får det lille ekstra i smaken.....Vi kan alltid gjøre mer, men viktigere vi kan være enda bedre til å være her og nå! Ikke jage mot et mål der fremme, ikke stresse mot resultater en ikke vet når en når.

God ettermiddag alle sammen!

 

Savne Pappa......

Lily-Maxine er 5 1/2 år......og hun begynner nå å kjenne på, og å utrykke savn.

Det er en stor sjokkartet opplevelse i den lille kroppen.

Hun kjenner det fysisk, hun kjenner det psykisk, og hun kan sette ord på det!

Forleden kveld kom hun inn til meg på kjøkkenet etter at hun hadde lagt seg, stille gråtende og sa at hun savner pappa. Jeg tok henne på fanget og sa at det skjønte jeg godt, jeg savner ham og, og han savner oss. Det er sånn det er når noen man er glad i er lenge borte, så savner man.

Hun uttrykker ikke noe mer, sier ikke noe om at hun skulle ønske hun kunne snakke med ham på telefon eller noe, bare at hun skulle ønske han bare kunne jobbe sånn at han kunne være hjemme. Jeg støttet alle hennes tanker og forklarte enkelt at han gjør alt han kan for ikke å jobbe borte, men at noen ganger må han det.

Jeg snudde samtalen over til hvor mye morro vi skulle gjøre før han kommer hjem og at det ikke er så veldig lenge til han kommer. Så fortsatte hun med å snakke om andre ting, og da jeg bar henne til sengen, sa hun: "Se mamma, det hjelper å snakke, for nå glemte jeg helt å savne pappa!"

Det blør jo i hjertet mitt når hun er lei seg, samtidig som jeg er stolt for å oppleve alle skrittene hun tar, dette var enda et; Å sette ord på noe hun føler, en sannhet for henne som også stemmer overens med det å være bevisst som menneske, noe hun ikke er klar over at vokser inni henne, en bevissthet om seg selv, og det en føler og tenker.

Å ringe, eller bruke skype når Stig Henrik er borte har jeg ingen god erfaring med, de blir glade med en gang de hører stemmen hans, men når de ikke kan se ham eller ta på ham, blir de fort lei seg og hensikten er borte.

Vi snakker masse om ham, jeg snakker selvfølgelig med ham hver dag men vi unngår det for jentene.

Noen har sikkert bedre erfaring med dette, men jeg må si at i de seks årene jeg har hatt barn, har jeg aldri opplevd at det gleder barna noe å "se" Stig Henrik eller snakke med ham.

Det er som å gi dem en gulrot de aldri kan nå...og den skuffelsen er mye større enn det evt savnet de har som de kjenner, men ikke helt klarer å uttrykke.

Å savne skal man heller ikke nødvendigvis se på som noe negativt, å savne kan være en god ting, som voksen vet vi at det ofte forsterker det vi føler for de vi er glade i, åpner øynene våre hvis vi er i tvil og gleden ved gjensynet er ofte verdt savnet.

Men når det er sagt, mener jeg at barn fra 0-1 år ikke burde bli utsatt for at hovedomsorgsperson, oftest mor, forsvinner fra barnet mer enn noen timer om gangen. De er helt avhengige av nærheten og tryggheten, og selv om de ikke har noe begrep om tid, eller vet hva savn er, gjør det noe med urinnstinktet i dem at mor/far ikke er til stede når de uttrykker dette behovet på sin måte, gråt. Selv om de er i de beste hender er ikke det "bra" nok for den lille. Bare det biologien sier er det eneste riktige: Mor og far.......og etter min mening er mor den aller nærmeste,....Det mener jeg også er biologi og fakta fra naturen side.

Så vi savner her i huset, vi savner pappa, mann og det å være to voksne....men vi holder koken! Vi kaller oss jenteklubben og når er vi halvveis i "ventetiden", eller gressenketiden som jeg kaller den og sukker.....

Gressenken finner styrke!

Å være alene med tre små over så lang tid som tre uker har sine utfordringer.

Ikke bare at jeg er alene om logistikk, kjøring henting, matlaging, stell osv......Det er det at jeg har "Ansvaret"!

Og jeg skal ærlig innrømme at noen kvelder ligger jeg å tenker: Tenk jeg er helt alene med de tre små, jeg alene har ansvaret, tenk om det skjer noe?

Jeg kan noen ganger ligge å tenke negative tanker, som at noen bryter seg inn, at jeg får et illebefinnende osv....totalt ukonstruktive tanker og en ting har jeg tvunget meg selv til å lære:

Å skyve de tankene vekk, vekk, langt vekk!

Hva skal jeg med de? Jeg trenger ikke hypotetiske krisesituasjoner oppå alt det andre jeg har å tenke på i hverdagen.

Men det er en kjennsgjerning at påkjenningen psykisk når en føler at alt er litt tungrodd og man føler seg veldig alene, er ganske utfordrende og nesten daglig tar jeg små oppgjør med meg selv.

Jeg tenker positivt av natur og jeg maner frem psykiske så vel som fysiske krefter til å finne den lyse og livgivende veien i hverdagen som er så full, så full av barn, oppdragelse, praktiske gjøremål men også av alle gledene hver dag tross alt inneholder.

Man smiler hver dag til barna, man smiler hver dag av barna, man får smil hver dag av barna.....av voksne er det ingen selvfølge at man får et smil hver dag, hele uken, hele året......alltid!

Bygger man et luft-lykkeslott av alle smilene, blir det det vakreste og mest oppløftende syn en kan tenke seg!

Så!

Jeg fant krefter i dag hvor jeg følte meg forkjølet, tett og lite "barnevennlig"....og dro til Sognsvann med avispapir, pølse, lompe og kakao på termos, skinnfell til å sitte på og rosiner til "bensin" når trette føtter begynner å protestere.

Vi kom opp dit i strålende solskinn, sanket kvist og lagde bål!

Jeg måtte tenke: Klapp deg selv på skulderen mor, du klarte det!......Barna sier ikke hvor takknemlige de er men de viser det, de nyter naturen, svaberg, vann og ender, de gjenspeiler sitt indre der de ballanserer konsentrert på steiner i vannkanten, og hele dem, kropp og sinn er i ett med omgivelsene....De er lykkelige!....Hverdagslykkelige....hverdagslykke for a´mor.

 

 

Hva tenker de på?

 

Å få barnet i tale, å få barnet til å snakke om seg selv, om følelser, opplevelser, frustrasjoner, gleder og ting de undres over.....ja det kan for oss foreldre ofte være en gåte.

Min eldste er 5 1/2 år....og jeg ser at hun tenker, ser at hun undres, ser at hun er bærer av et fullt åpent følelsesregister, likevel spør jeg:

Hva tenker hun på nå?

Ja hva tenker de små barna på?

Ved å stille direkte spørsmål får man sjelden svar, feks: Hvordan har du hatt det idag?....svaret: fint!.....

Jeg føler at det er ofte i helt andre sammenhenger de plutselig kan si noe som de undres over eller som de har opplevd, på godt og vondt.

En kan ikke sette seg ned når det passer en selv å forvente at de skal fortelle fra hjerte alt som bor der av smått og stort.

 

Vi må være tålmodige med de små!

Se på dem, studere dem, og starter de en samtale kan en invitere til fortsettelsen, men spørsmål er heller ikke da en god ide`.

Det er bedre å svare med undring, la dem gi fortsettelsen av svaret.

Å snakke dem etter munnen eller gi svar for dem for fort og for ofte gjør bare at de ikke tenker selv, men venner seg til at vi blir en forlengelse av deres tunge.

Når jeg tenker etter snakker jeg ikke så mye i samtaler med barna enda. Det er mer bilder, felles opplevelser og følelser rundt dette enn ren samtale.

Og det er mye gjentakelser av episoder som har festet seg ekstra godt. feks: Husker du mamma?....at vi red, at vi så....at vi gjorde...at det og det skjedde osv....

og da pleier jeg å svare: ja husker du det?...Altså kaste ballen tilbake istedet for å si: ja det husker jeg....Da pungterer liksom samtalen.

Man skal ikke være så redd for at barna ikke er så informative som vi kanskje skulle ønske.

De snakker når det kommer en anledning og de vil formidle noe, de lever så her og nå at de ikke engang tenker på at vi ikke har vært sammen med dem hele tiden og har opplevd det samme som dem.

Jeg fikk et godt tips av en mor engang, som hver kveld sang sanger om det de hadde opplevd den dagen, og da følte hun at datteren gjennom sang fortalte og reflekterte mye mer enn hun gjorde ved snakking.

Jeg synes det var en veldig fin innfallsvinkel mellom mor og barn.



Ofte når man leker med barna og virkelig går inn i leken, kan leken åpne for at barnet ytrer og sier mye de ellers ikke ville ha sagt.

Jeg beundrer deres måte å møte verden på, prøver å forstå deres ståsted samtidig som jeg respekterer dem og ikke presser dem. 

Det virker ikke som ordet er det viktigste for barn, men opplevelsene de har, bildene de skaper, tankene de har, de har de på en måte sammen med oss og da er det vår oppgave å oppleve dem som de opplever dem sammen med oss, bli med på deres reiser uten å stille så mange krav, da mener jeg verbale krav.

 

Et eks til slutt:

Lily-Maxine, den eldste skulle være med en hjem i klassen. En hun ikke kjenner så godt, og hun kjenner knapt moren. Hun gledet seg, men da det kom til at jeg skulle dra, løp hun etter meg og sa: Kommer du tidlig å henter meg? Kom veldig tidlig mamma!

Da skjønte jeg umiddelbart at hun ikke turde bli med henne likevel og ønsket fra meg som mamma, at jeg skulle hjelpe henne å formulerer det. Ikke til venninden men til henne selv! Så jeg sa da: Du, vil du ikke være med henne hjem likevel? Tør du ikke? Med gråten i halsen ristet hun på hodet, og jeg så at hun ble så uendelig lettet for at jeg tok avgjørelsen for henne ved å si: Det er helt greit å ikke tørre det vennen min, vi finner en annen dag når du tør og har lyst igjen.

Men tenk om jeg ikke hadde lest henne så godt?

For det var ikke nødvendigvis det verbale hun sa som gjorde at jeg forstod hvor ulykkelig hun var for ikke å tørre, det var det at jeg leste henne, så i øynene hennes hva hun virkelig prøvde å si.

Så det er litt sånn med barn:....Men tankene mine får du aldri....

Og det synes jeg er fint! Det liker jeg ved barn, og vi har jo resten av livet sammen til å hjelpe dem å utfolde seg, uttrykke seg og være trygg i den verden vi skaper for dem.

 

Samsoving

Samsoving er alltid et hett tema for småbarnsmødre, kanskje særlig hvis de er førstegangsfødende.

De lærde strides, eller det er fortsatt sprikende råd å få der ute. 

For meg er dette et enormt viktig tema. Jeg synes at det er så mange råd som ikke henger på greip!

For det første, hvorfor er dette i det hele tatt oppe til debatt?

Hvorfor er det ikke en selvfølge at mor og barn samsover, hvorfor er ikke det helt naturlig?

Hvorfor er det så mye råd mot dette? Hvorfor er argumentasjonen så klinisk, praktisk og helt uten følelser?

Jeg har samsovet med alle mine, uten å blunke!

Nærhet nærhet nærhet.......

Jeg vet at på de fleste helsestasjoner fraråder de samsoving. De har mange argumenter deriblant, forebygging av krybbedød og at rutiner er viktig, selv hos de nyfødte.

Jeg er så 100% uenig!

Det finnes ingen måte å skape "gode rutiner" på et spebarn uten å la det gråte, gråte ut fortvilelse for ikke å bli hørt, gråte ut fortvilelse for å ikke kunne uttrykke seg, gråte fordi de blir ensomme og ikke får nok trygghet, gråte seg i søvn, gråte, gråte gråte.

De har bare dette ene redskapet til å uttrykke seg, gråt, og hvis vi lærer dem fra spebarnsalder av, at de ikke blir lyttet til, at vi ikke bryr oss om deres måte å prøve å få kontakt på, ja da setter vi et mønster allerede her hos barnet, som kan føre til tilknytningsproblemer og mangel på tillit opp gjennom livet.

Jeg mener at vi kan aldri, aldri, gir et spebarn for mye oppmerksomhet, for mye kos, for mye kjærlighet eller for mye trygghet. De er helt avhengige av det, de kan faktisk ikke leve uten!

Og hvorfor skal vi da ha begrensinger på dette område?

For å skape "gode rutiner"?

For å gjøre hverdagen vår enklere?

Det vi lærer små barn ved å presse inn rutiner, presse dem til å sove i egen seng....det er å lære dem ensomheten, lære dem å finne seg i ensomheten, finne seg i å bli oversett og overlatt til seg selv.

Ja det er sterke ord, men jeg står for hvert eneste av dem.

Samsoving gjør intet annet enn å skape tillitt, gi barnet følelsen av total trygghet, varme og kjærlighet fra de som står dem nærmest, foreldrene! Og hvorfor i all verden er ikke det en bra ting?

Jeg vet at mange er uenige med meg og har forskning og argumenter imot dette, men min tro på å gjøre barnet trygt veier tyngre enn alle disse.

Jeg tror at hvis spebarnet alltid blir hørt, og får samsove med mor og far vil det bli lettere å legge det i egen seng, å skape rutiner etterhvert fordi da er barnet trygt!

Det er trygg på at de singnalene det sender ut blir lyttet til og at foreldrenes trygge favn aldri er langt unna.

Det har jeg erfart med mine tre, de sover godt i egne senger, og kommer de ruslende inn på natten, avviser vi dem aldri og de sovner fort igjen sammen med oss. Det blir jo selvfølgelig trangt og urolig til tider, men det er en del av det å få barn! Jeg løfter de ofte tilbake til sine senger igjen når de sover godt, eller lar dem bli liggende, og har aldri følt at det går på akkord med rutinene!

Ettersom de blir større skal selvfølgelig ikke de styre natten, men to nakne føtter som kommer tuslende over gulvet er også en gave. De kommer dit de er aller tryggest. Hvordan skal jeg tro at det ikke er et sunt tegn?

Jeg lar også alle mine barn sove på samme rom. Det ligger en trygghet i det også, kjenne nærheten av sine søsken, høre deres pust, venne seg til deres lyder og gråt. Det er utrolig hvor tungt de sover! Minsemanns gråt, hun våkner enda noen ganger på natten, enser de ikke og jeg skifter bleie på den minste i søvne uten at hun våkner....Når barn er trygge sover de også detso tyngre!

Ja jeg repeterer ordet trygghet til det kjedsommelige men det er jo essensen av det vi skal gi de små!

Så samsoving mener jeg ikke ødelegger rutiner eller setter barnet i fare på noen som helst måte, fra naturens side er dette det mest naturlige, og hjertet og følelsene sier oss ofte det som er grunnleggende i oss, å beskytte barnet. Det er natur, det er biologi og jeg skulle ønske helsevesenet i større grad bygget mer oppunder dette i oss, i stedet for å fortelle oss all teori om hva som gjør det enklest for oss foreldre å ha små barn i hus.

I natt ville ikke den minste sove i egen seng, noe hun gjør 90% av alle netter, så da nølte ikke jeg med å løfte henne inn til meg, kjente de lubne armene rundt halsen, hørte den trøtte stemmen si: "Mamma si jente" for så å sovne godt.

Da sovnet jeg også....

Og nedenfor finner dere "vår beste dag" av Erik Bye, sunget av Marit Larsen.....tenk hva dere føler er rett for deg som foreldre og ditt/dine barn mens dere lytter til den vakre sangen....

 

 

De store tar vare på de små....

Det er vakkert, det er inderlig, det er fyllt av empatisk lys når de litt eldre tar vare på de små.

Her i huset er i tett i alder men behovet og instinket for å ta vare på hverandre går hånd i hånd med erting, krangling, sjalusi og oppmerksomhetsbehov.

Jeg kan ofte sitte å betrakte når slike ta-vare-på situasjoner oppstår. Hjertet svulmer og gråter av glede.

Det er så harmonisk så i ett med hva mennesket har mest av: kjærlighet.

Og det er tydelig status forskjeller i slike stunder. Hun i midten er altfor mye lillesøster som strekker og higer sin vei opp til storesøster så hun glemmer helt at også hun er en ansvarsfull storesøster.

Når de to minste er sammen er den midterste så varsom og påpasselig med den minste, men når den største kommer er hun igjen lillesøster.

Den minste ser opp til de store, men har det så godt i seg selv, og leker gjerne alene.

Hun må være trygg før hun lar de store ta vare på seg.

Er de for voldsomme og høylydte søker hun andre steder hen.

Den eldste har en sjelden indre ro, og hun kan roe ned og beskytte sine småsøstre på en gripende måte, like mye som hun kan hovere, erte og overgå de små.

Det er i de stundene når de viser sitt sanne jeg, sin sanne søskenkjærlighet at verden stopper litt opp, vinden stilner, solen varmer ekstra, blomstene lukter enda sterkere og roen senker seg som et teppe over det som skjer mellom disse små menneskene.

Ikke noe annet eksisterer enn omsorgen og tilliten mellom de to.

Det er fint når disse stundene oppstår helt av seg selv, men det er også viktig å oppmuntre til det. Det er fint for et barn og kjenne en mestringsfølelse ved å hjelpe de som er mindre enn seg, og det er godt for de som er mindre å se at de større bryr seg, og lærer dem mangt. Barn lærer godt av hverandre og i samspill med hverandre derfor er det også veldig fint at barn i forskjellige aldre leker sammen. 

Her i huset er jeg nødt til å oppmuntre dem til å hjelpe hverandre, jeg ser nå at det er verdifullt for familiesymbiosen men også veldig fruktbart i oppdragelsen. Ber jeg den eldste hjelpe meg dekke bordet kommer gjerne mellomste og melder sin interesse, slik får ikke bare jeg hjelp men de synes det er morro, ikke arbeid. Den minste hjelper meg masse med klesvask, tar ut av maskinen, rister og gir det til meg, likedan med oppvasken....hun synes det er gøy!....og vi to er sammen. Da kan en eldre komme og hjelpe side om side med oss og slik viser jeg også at vi hjelper hverandre som noe hyggelig ikke nødvendigvis som et krav.

Også når de rydder sier jeg vi må hjelpe hverandre, selv om ikke alle har rotet, hjelper vi hverandre å få det pent rundt oss. De ser meg gjøre det hele tiden og da er det jo om å gjøre at jeg ikke viser det som noe kjedelig eller irriterende arbeid, men noe som får oss til å ha det hyggelig sammen!

Jeg lar dem mate hverandre, også ved bordet kan de være gode forbilder, ikke bare ved å sitte pent eller spise ordentlig, men ved å hjelpe hverandre! Ofte har jeg faktisk opplevd at den minste tar imot hjelp fra storesøstrene selv om hun tilsynelatende ikke vil ha mer mat når jeg tilbyr min hjelp. Da blir det ikke bare å spise som er fokus, men samspillet mellom søsken!


Storesøsters hånd er god å holde i...


Også i lek oppforder jeg dem til å hjelpe hverandre i stedet for at jeg er den som hjelper, og de blir flinkere og flinkere til dette.

Så oppfordre barna hele tiden til å vise sin empati, ikke gjennom ord men gjennom lek og andre handlinger gjennom dagen.....god søndag!

Respekt




Jeg hadde akkurat en lang samtale med en venninde om respekt.

Om respekten vi føler vi får/ikke får fra våre barn.

Det er et viktig tema, et vanskelig tema og et høyst nødvendig tema når man har tre små og skal få hverdagen til å bli så hyggelig som mulig, så "smooth" som mulig og uten at foreldrene river seg i håret hver halve time og barna furter deretter, er oppsternasige, utakknemlige, frekke, likegyldige og viser lite respekt.

Vi snakket om hvor mye bare i løpet av en generasjon den selvfølgelige respekten for voksne har svunnet hen.....i for stor grad rett og slett!

Jeg si noen ord om hvordan vi voksne kan ta grep, kan forandre dårlige rutiner til gode rutiner, forandre mas og kjefting til lydhør dialog og ikke minst få den respekten vi fortjener uten at vi utøver dårlig pedagogikk eller overfører våre dårlige vaner på barnet.

For det første er det veldig viktig å forenkle oppdragelsen!

Min mor sier dette til stadighet og jeg skjønner faktisk hva hun mener. Vi foreldre i dag er altfor flinke til å overkommunisere, intellektualisere, og forklare barna opp og ned i mente hvorfor vi sier det vi sier, hvorfor det vi bestemmer er slik og slik o.s.v......Vi snakker over hodet på dem og oppnår kun forvirring!

Nå snakker jeg selvfølgelig om de små barna, la oss si frem til skolealder.

Vi kan være mye enklere i våre svar, men da må vi mene det vi sier å stå for det vi sier!

Spør barnet om kjeks, kan man enkelt og greit svare nei....Vi trenger ikke da å legge til :...fordi det er middag snart...de skal få senere e.l. Et nei er et nei, og det burde holde! Da bør barnet respektere svaret, akkurat som vi respekterer spørsmålet og svarer ordentlig. Ikke nødvendigvis i barnets favør men dog, et svar.

Maser barnet kan en bare gjenta det enkle "neiet" og si at nå har de fått svaret og de trenger ikke spørre mer om det. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men det er så mye småmasing i løpet av en dag at hvis jeg vingler og vangler og svarer i hytt og pine, skyter jeg meg sev i foten og er garantert en god dose masing om de forskjelligste ting i løpet av dagen.

Jeg merker så enorm forskjell når jeg klarer å være konsekvent gjennom dagen og når jeg gir etter. Det er jeg sikkert ikke alene om.

Det samme gjelder, klær/påkledning og klesvalg.

Jo tideligere vi gir dem valgmuligheter og åpner for at de styrer jo mer konflikter blir det. For det er jo klart at vi må overstyre, så hvorfor ikke ta hele styringen?

Det er bedre at vi tar valget for dem i det store og det hele. Men noen ganger kan vi åpne for at de kan velge, men det er fordi vi sier at de kan velge, ikke fordi de spør om å få velge!

Jeg erfarer at når jeg kommer dem i forkjøpet og foreslår noe de kan velge, går alt enklere enn hvis de maser om å få velge og jeg gir etter.

vi må heller ikke glemme å gi dem den respekten vi forventer av dem!

Her tror jeg vi som foreldre går oftere i baret enn vi tror, og at barna blir farvet av det og det er da vi ser problemet.

Når vi svarer dem, når de henvender seg til oss og når de vil vise oss noe , må vi svare/handle helhjertet! Ta oss tid til å høre dem ut, ta oss tid til å bøye oss ned, se dem inn i øynene, la dem ta den tiden de trenger for å si det som skal sies. Ser vi på en tegning er ikke. "å så fin tegning" nødvendigvis et bra svar. Et bra svar er å snakke om det de har tegnet, snakke om farvene, mønsteret eller bilde, spørre dem, la dem fortelle. Ofte kan tegninger vise følelser frustrasjon eller bearbeidelse av hendelser.

Ønsker vi respekt må vi fylle huset med respekt. Vi må vise dem at vi repekterer deres leker, våre ting, vi respekter en stemning de er i, en stemning vi laver for dem, vi respekterer at de er uenige med oss men at foreldrene bestemmer, vi respekterer hverandre og familiesymbiosen, ja respekten må vises ikke bare i ord og handling men i hele livsførselen.

Jeg er veldig opptatt av at det skal bli ryddet på kvelden, at vi skal våkne til et ryddig og pent hjem. Det er en form for respekt, respekt for det hjemmet vi lever i sammen.

Kaos  rundt oss gir kaos i det indre, en enkel sannhet, men jeg tror den er viktigere og trenger mer omtanke enn vi tror!

Tenne lys ved middagsbordet, si takk for maten sammen. Min tanke er å samle oss om hver enkelt ting vi gjør, ikke bare vimse fra det ene til det andre, uten tydelige overganger.

Derfor er forberedelsene også viktig. Å forberede barnet, gjøre dagen oversiktlig for dem hjelper også for respekten. De ser at foreldrene viser dem respekt og forteller dem hva som skal skje, det gir mindre rom for protester og vingling.

Jeg er også veldig opptatt av estetikk i oss, rundt oss og i det vi gjør. Så når vi rydder dukker og leker har alt sin plass,, ingen ting slenges rundt når vi rydder, hvordan skal de da få respekt for lekene sine hvis jeg sier det er greit å kaste alle lekene i en kasse om kvelden og kalle det rydding?

Derfor har jeg aldri servert dem med plastikk tallerkner osv...de har alltid fått porselen. Jerg gir dem tillit til at de har respekt for ting som går lett i stykker.

Hm......Kanskje noen gode tanker på veien? Jeg har mye å si om det og klarer ikke helt å være konsis nok, men vi må vise mer tålmodighet og gi mer av vår tid for å skape respekt, skape en trygg og samlet atmosfære.

Jeg kommer i allefall ikke utenom disse to viktige ordene i min oppdragelse:

TID OG TÅLMODIGHET

 

 

 

Trass






Den kommer og går....den trassen....

Den første uken på skolen for eldstemann har vært så fyllt av innrykk og opplevelser at hun har vært helt utslitt!

Utslitt men glad!

Men da skal det utrolig lite til for at hun bikker over.

På skolen og sosialt oppfører hun seg så bra og tar seg så sammen på alle måter at et sted må jo frustrasjon få utløp! Og det er selvfølgelig hjemme. Vi hadde en kveld hvor hun var helt gåen og klikket i vater. Da er det sinne, gråt, og sparking.....Alle sanser, fysisk og psykisk går over sine bredder og det er ingen lett oppgave som foreldre og roe dem ned. Jeg holdt og holdt henne, sa at hun skulle gråte ferdig, få det ut, men ingen ting hjalp.

Her har jeg et dilemma, skal jeg la pappa overta? Eller skal jeg stå løpet ut? "Konflikten" startet jo mellom oss og burde ikke jeg da som voksen vise henne at jeg er der men at jeg ikke gir meg og at hun må finne seg i at jeg ikke gir etter?

Jeg har erfaring med at når raseriet endelig går over og jeg har vært der hele tiden og ikke gitt meg, er hun veldig nære, kosete og takknemlig for at jeg viste henne at hun kan stole på meg, at jeg sier og gjør det jeg mener. Det er jo også en form for konsekvens.

Men denne gangen nyttet ingen ting, pappa ville hun heller ikke vite av, vi var helt ubrukelige, hun skulle holde oss våkne hele natten, og hvis vi prøvde å sove skulle hun vekke oss med trompet!!! (ha ha, da måtte jeg le inni meg...)

Vi hadde en siste mulighet, farmor var på besøk....hun gikk inn og hun klarte å bryte sirkelen, for det handler egentlig ikke om sinne, eller om henne eller mamma og pappa, det handler om å bryne seg på de som bestemmer, bryne vilje meninger og mot.

Hun sovnet.......rolig...men jeg satt igjen med spørsmålet: Burde jeg stått løpet ut? Ikke gitt meg og overlate henne til noen andre, eller er det viktigere at hun bryter "sinne-transen" enn at jeg står løpet ut?

Vi gjør begge deler her i huset.



Noen tanker om dette der ute?

Første skoledag!

Så kom dagen......

Så kom første skoledag for vår eldste deilige "bolibo", Lily-Maxine......



Stolt, spent,  ivrig, alvorlig...ja andektig.....rolig....Lily-Maxine er roen selv, betrakter, tar inn og handler når hun selv er klar.

Stolte foreldre, ja....Men jeg var ikke mest stolt jeg var mest fylt med hennes ro, ble med hennes reise inn i dette nye, og da jeg stod der og hun ble ropt opp...da hun tok læreren i hånden og stilte seg med de andre barna, var jeg ikke rørt og stolt men glad for henne, glad på hennes vegne....klarte rett og slett ikke føle helt selv, men følte med henne prøvde å puste hennes pust, betrakte hennes opplevelse av dette nye, dette spennende som det er å være første skoledags barn.




Det var en vakker stund for meg som mamma å stå og betrakte henne der hun stod så forventningsfull, litt tilknytt men dog åpen og fulgte med på alle barna som ble ropt opp.

Ja det var en vakker opplevelse, en opplevelse jeg gir en spesiell plass i mitt innerste mamma hjerte.




Til Lily-Maxine fra Mamma

Strukket, men strekker seg

Rede, på plass, klar for livets vei.

Så liten i verden så stor

likevel går skrittene, ut, frem....avsted fra mor.

Du ser det som ikke alle ser

tankene utvikles blir fler og fler.

Du anammer en følelse, et himmelvelv

som jeg strever med å forstå selv.

Du bærer en sjerne i ditt indre

til tider åpner du opp, lar den tindre.

De øyeblikk er jeg der min skatt,

og ønsker at i alle slike stunder føler du deg ei forlatt.

Men forsiktig hånd og et indre fylt av tro på deg,

ønsker jeg deg lykke til på livets vei.




Oslo´s siste barnepark!

 

Ja nå skal jeg gi en liten salut, og si noen ord om Sofienberg barnepark på Løkka.

Oslo´s siste barnepark som jeg har vært med på å redde fra nedleggelse to år på rad!

Bydelene styres mye av Arbeiderpartiet og SV og disse ønsker ikke, tydeligvis, det mangfoldet i tilbud de ellers skryter av at de arbeider for.

For de siste årene har en etter en av parkene blitt stengt og nå er det altså bare en igjen!

Det er en liten tragedie for alle små barn som har foreldre som vil velge mer tid med barna men som vil gi dem litt ute/leketid med andre barn i trygge omgivelser.

Fri lek står i høysetet men "tantene" er så absoultt pedagogiske og pedagoger når det kommer til sosialt samvær, samhold, sangstunder og felles måltid.

Det er et vidunderlig tilbud som nå nesten er utslettet i Oslo by.

Mine to eldste har gått i denne parken, og minstemann skal så vidt begynne litt i disse dager.8juhjhb  bv?Jeg er så glad i de ansatte og har så gode skussmål å gi dette tilbudet at da jeg skjønte alvoret i truslene om nedleggelse på helt ubegrunnede argumenter, tro jeg til, troppet opp på budsjettmøtet i bydelen og sa noen sannhetens ord til politikerne.

Jeg snakket som mor, som talsmann for barna, og på vegne av alle oss foreldre som ønsker alternative tilbud til de små barna, og sa ganske så rett fra levra at nå fikk de jaggu meg skjerpe seg, og se verdien av et slikt tilbud. Parkene rundt om har eksistert i mange mange år, og hvorfor, når det fremdeles er et behov og ettersprøsel etter dette tilbudet skal de legge det ned?

De politiske argumenter er som alltid, innsparing og at det nå er full barnehagedekning i byen!

Poenget er jo at de som velger park, ikke VIL sende barnet i barnehage, og det økonomiske aspeketet av drift av barnepark er rett og slett helt på jordet, da driften utgjør en ekstremt liten del hav hver enkelt bydels budsjett......

Så jeg er faktisk ikke så lite stolt av at jeg, og andre ildsjeler, faktisk har klart å opprettholde parken.

Oslo´s eneste og siste!

Ånsker der å støtte den/oss gå inn på Face book:

 https://www.facebook.com/groups/114477455251414/

For mer info om parken:

 http://www.barnehager.oslo.kommune.no/sofienbergarken-barnepark/

Indie Lucia hadde sin første dag på torsdag! Storesøster Lily-maxine ble med og det var ikke en lite stolt jente med sekk på ryggen som strenet inn i parken! Det er så trygt og godt for meg som mor, jeg kjenner de ansatte så godt, nå er det fremdeles få barn i parken og jeg vet at hun har det så godt som bare det! Vi var der en stund sammen, så dro jeg en times tid, og da jeg kom tilbake var hun bare et stort smil og fornøyd....men dødstrett....så det sier litt om hvor lite som skal til av miljøforandring uten foreldre tilstede, før de blir utslitte!



De er på høygir, alle sanser er spente og skjerpet, og psykisk er det en kjempe opplevelse som krever at man tar det veldig med ro i begynnelsen og ikke lenge ad gangen. Det er så mange inntrykk og opplevelser som skal fordøyes, nye voksne som man skal forholde seg til å bli kjent med, at den ene timen var mer enn nok!

 







 

 

Ferien

Vi har hatt deilige 2 måneders ferie i år....

Ja, det er sånn når man velger Steiner barnehage og Steinerskole, de vil og mener at barna trenger en lang ferie.

Og jeg skjønner dette mer enn noen gang.

Med det presset de blir utsatt for i pedagogisk øyemed så alt for tidlig, spør du meg, blir avbrekket med deilige sommerdager, lange dager, mange uker, viktigere enn noen gang.

Vil vi unngå skoletretthet, slitne barn, og stressede barn i tidlig alder, bør alle ferier respekteres! Tas på alvor!

Barna må også her tas på alvor!

 

Jeg vet at mange allerede nå reiser bust, blir provosert og sinte på meg....De må jo jobbe, de har bare så og så mange uker ferie i løpet av et år, tidsklemma har skikkelig balletak på dem, og barna blir taperne.

Jeg sier igjen, for å være forut for rabalder, at alle dere arbeidende foreldre har min fulle sympati og støtte.

Jeg runger ut med dette fordi SYSTEMET må forandres!

Tenk når jeg var liten, det er tross alt ikke mer enn 30 år siden hadde vi alle sammen 2mnd sommerferie....og da gleeeedet vi oss til første skoledag, for da var vi mettet av ferie, av familie, av å kjede oss litt inneimellom, av bading,av plukking av bær og epleslang.

Nå skjønner jeg hvorfor det er balsam for sjelen for et lite barnesinn med avbrekkene fra hverdagen. Jeg skal love dere at det ikke er bare bare som foreldre....Det er vidunderlig, men det er 24/7 på, barna er oppå oss på godt og vondt.

Men jeg mener også som et lite stikk i siden, at arbeidende foreldre også må være med på å sette standard, være med på å presse de vedtatte lover og regler, presse sjefer og hverandre til å forbedre det arbeidende samfunn til å bli et barnevennlig samfunn.

Ja kall det en utopi men flere ganger opp gjennom historien har vi vært innom dette......da det var mulig og sosialt akseptert å være husmor og hjemmeværende tror jeg samfunnet var på rett vei. Likevel er jeg for at kvinner skal arbeide hvis de vil og ønsker, men når det kommer ba

rn i bilde må mor og far skjerpe sansene, være ærlige mot seg selv, hverandre og barna og tørre å ta de valgene de mener er best.

Og ja, mange mener det er best sånn som samfunnet generellt fungerer idag, men jeg blir aldri med på den bølgen! Aldri!

Nå skal det være sagt at jeg er snart over "småbarns-kneika", nesten seks år har den vart, og jeg begynner å ville og søke tilbake til en yrkesaktiv karriere, men ikke for enhver pris.

Det største karrierevalget var barn......sånn er det.

Vær uenig med meg, men sånn ser min virkelighet ut.

Ferien er sååå utrolig viktig for familiesymbiosen at nå må vi snart skjønne hvor essensielt det er med fri, fritid og frihet!

 

 









Den forsvunne diamant



......Ja det som vi alle har frykt for skjedde oss i sommer.....

....Vår yngste forsvant for oss.....i Kristiansand dyrepark....

Det er nesten en klisje, av alle steder der, men det skjedde og det satte et støkk i meg jeg ikke helt klarte å bearbeide der og da.

Jeg tok av en sokk og satt på en sko på mellomste, Rosalind, og da jeg så opp......Indie-Lucia borte!

Vi var tre voksne og tre barn......det virket som det var umulig at det kunne skje, men jeg så rundt, og borte var hun.

Først lette jeg rolig;- i dyrebutikken rett ved siden av, hun var sikkert og kikket på kosedyrene......ikke der, ikke noe sted å se.

Fremdeles tok ikke panikken meg, men jeg begynte å lete hektisk, med Rosalind i hånden som sa: "Vi må løpe mamma, så finner vi henne!"

Stig Henrik gikk for å si ifra til de som jobbet der.....pulsen steg, vi lette mer febrilsk nå.

Da det var gått ca 10 min slo den inn, følelsen......den verste......Hvordan har Indie-Lucia det nå?

Har panikken nådd henne?

Eller neste tanke, som jeg måtte skyve vekk, .....noen har tatt henne.....

Dette er jo et eldorado for barne kidnappere.

Jeg rakk heldigvis ikke ikke synke ned i panikken....der!!!

Hun satt på armen til farmor, smilte og var seg selv!

En dame hadde funnet henne....og hun var storfornøyd! Hun hadde bare gått seg en tur!

Da klarte jeg en ting som jeg er stolt av.

Da jeg så henne, gikk til henne, og tok henne i armene, klarte jeg å overføre hennes positive energi over på min reaksjon.

I stedet for å klamre meg til henne og vise hvor lettet og uutsigelig glad jeg var for å se henne, smilte jeg til henne og sa: " Har du gått deg en tur du? Det var vel fint!"

Så var vi samlet igjen, fortsatte en topp dag i dyreparken og la vekk all uro og angst vi hadde følt på bare for noen minutter siden.




 

Det rare var at morgenen etter hadde jeg så vondt i halebenet at jeg nesten ikke klarte å stå opp.

Jeg sa det til svigermor som, foruten å være en skjønn dame, kan mye om alternativ behandling på et bredt spekter....healing, feeling you name it!....

Og så spurte jeg henne om hun hadde hørt om Bach blomster.

Joda hun kunne om det, hadde oljene, fant ut med pendelen sin hvilken olje jeg trengte, og da jeg leste om hva den skulle hjelpe mot var det bl.a. :en sjokkerende opplevelse, et uforventet traume!

Tro det eller ei, en halv time senere var smertene i halebenet borte!

Jeg ble klar over hvor sjelsettende forsvinningen hadde vært. Jeg hadde ikke bearbeidet følelsen men i det jeg ble klar over at følelsen satt fysisk i kroppen kunne jeg slippe det ut.

.......Det var en spesiell opplevelse.....

Barn og kniv

Når er barnet modent for å få lov til å bruke kniv?

Det er selvfølgelig ikke bare ett svar til dette.

Jeg vet at i barnehagen til jentene, (steinerbarnehage), introduserer de spikking når barna er fem år.

Men spikking er jo en ganske krevende form for bruk av kniv, kniven må være skarp og det er lett å kutte feil hvis man ikke blir godt hjulpet av en voksen.

Jeg har introdusert barna til kniver tidligere enn det.

De har alltid sittet på kjøkkenbenken mens vi lager mat og på hele veggen henger det kniver, skarpe kokkekniver. Vi lærte dem tidlig repekt for disse, lot de kjenne forsiktig på tuppen, sa au au.

De forstod faktisk dette og ingen av dem har prøvd å leke med knivene som henger på veggen.

Når de har blitt så store at de vil prøve kniv, prøve å skjære og "hjelpe til", har vi gitt dem en smørkniv e.l. som ikke er skarp, men! da er det veldig viktig at det de skal skjære i er mykt, feks. kokt gulrot eller jordbær ellers er det farligere med sløv enn skarp kniv.

En annen ting som er veldig viktig er at når barna ser på oss skjære vil de jo herme, og skjærer og kutter vi veldig fort, vil de prøve å kopiere oss, slurve og skjære fort og gæli.

Hvis vi klarer, er det beste å skjære/kutte rolig og kontrollert når de ser på oss, da vil de også finne roen når de skal prøve.

Jentene her i huset, har vært veldig flinke, ikke uvørne og uforsiktige, så de får ofte låne kniv hvis det er noe de vil skjære i.

Jeg lar dem holde på på egen hånd men er selvfølgelig alltid i nærheten.

Når har de to eldste på 5 og 3 begynt å hjelpe meg med å skrelle potet og gulrot, og de er kjempe flinke!

Husk barn elsker å gjøre nytte for seg, elsker å være sammen med oss foreldre og bidra med det de klarer, så selv om det tar litt lengre tid er jeg overbevist at om jo mer vi inkluderer dem i huslige gjøremål jo lettere er det etterhvert å gi dem selvstendige oppgaver.

Da har de fått det inn med "morsmelken" at huslige gjøremål, vasking, re opp seng, rydding matlaging osv er en hyggelig ting, ikkebare mas og krav fra oss voksne.

Noen synspunkter på dette?

 

 

Vaksine, ja eller nei?

Å gi våre barn vaksiner, er en like stor selvfølge for oss som å gi dem riktig mat og pleie.

MEN! Ikke alle er av denne oppfatningen, og jeg er en av dem.

(Jeg vet jeg sikkert provoserer mange, men vær så snill og les med åpent sinn.)

Jeg har selv vokst opp med en mor som var meget bevisst kosthold, pleie og ikke minst helse-aspektet av alt en gir sine barn, inkludert vaksine.

Hun ga oss aldri vaksiner, ingen! Og jeg er heldigvis et eksempel på at dette overhodet ikke har gitt dårlige konsekvenser for min helse.

Heller det motsatte! Jeg har hatt alle barnesykdommene, og kroppen min er sunn, sterk, uten allergier og jeg er pr dags dato nesten aldri syk!

Jeg er vokst opp i den tro at det min mor gjorde var det riktige, og for meg var det helt naturlig å ikke ville gi vaksiner.

Jeg bruker en naturmedisiner som min fastlege, og hun sa til meg at uansett om jeg ville gi vaksiner eller ei anbefalte hun meg til å vente til barnet hadde fyllt to år, og at det var kun stivkrampe og polio som burde gis. Dette har jeg etterfulgt.

Hvorfor vente til barnet er to år?

Barnets indre organer er fremdeles i utvikling og bør få modnes i fred før en tilfører kjemikalier. Da er kroppen bedre rustet til å takle det medisinske inngrepet. For vaksiner kan gi bivirkninger, farlige som sådan.

Jeg skal ikke begi meg utpå dypt vann og informere dere ukorrekt, derfor legger jeg ved en lenke som alle burde lese!

www.vaccin.me

Vi må ikke glemme at legemiddelindustrien vil tjene store penger om vi følger deres råd og henvisninger blindt.

Jeg er glad jeg ikke er an av disse, og stolt for at jeg tør gå motstrøms og si at jeg tror at barnesykdommer, vel og merke fordi vi lever i et land med godt helsevesen og gode oppvekstvilkår, er sunt for barnet!

Jeg ønsker at mine barn skal få alle, og jeg er ikke redd!

Jeg er reddere for å gi barna kemikalier som en ikke med sikkerhet kan si konsekvensen av.

Ja det finnes forskning som sier at vaksiner har så liten bi-effekt at det er bedre å gi enn ikke, men det finnes også masse forskning som sier det motsatte!

Så lenge de lærde strides, tror jeg på naturen, og mener det er naturlig for et barn å få disse sykdommene. Sykdomsprosesser, med god restitusjon gir sterkere immunforsvar og bygger opp det NATURLIGE immunforsvaret i oss.

 

Jeg prøver også i utsrakt grad å gi barna naturmedisin, og holder meg langt unna antibiotika og smertestillende hvis det ikke er helt nødvendig.

Boken på bilde over er en fin oversiktlig bok over måter å kurrere de fleste vanlige ufarlige sykdommer med naturmedisin, både reseptfrie og de på resept.

Jeg bruker boken mye, men kan en hel del fra før av som jeg lærte av min mor.

Du kan handle den på nett:

http://www.google.com/search?client=safari&rls=en&q=www.antropos.no&ie=UTF-8&oe=UTF-8

Håper dette vekker tanker og kommentarer?

Har du tenkt over hvor vidt du vil gi barna dine vaksiner eller ei?

Har du opplevd skepsis på helsestasjonen hvis du sier nei til vaksine?

 

Familie

 

Jada! Hele Fantefølget pyntet og klare for dagen!

Da ble det noen dagers opphold her på bloggen, rett og slett fordi familien kommer først og de siste dagene har vært ganske så hektiske...sikkert for dere også.

Å ha fri med barna er deilig men det betyr også full rulle!

Alt som skulle gjøres istand til 17 mai, bake kaker, stryke skjorter og flagg, pynte huset og pusse søljene.....alt dette skulle jeg vise dere og tipse om på bloggen....

Men tipsene kan dere jo ta med dere til neste år?

Pussing av søljer:

Det enkleste kjerringrådet er:

1l kokende vann

2 tskj zalo

1tskj salmiakk

La søljene ligge circa en time, Skyll og tørk/puss med en myk klut.

Mange søljer skal ikke miste de oksiderte områdene og denne måten er "gentle" nok slik at ingenting blir ødelagt.

Jeg ble overrasket over det gode resultatet!

Før!


Etter!


Litt stemning i stuen

 

Mama og Papa.....Love

 

Indie-Lucia mellom favorittmennene i sitt liv........Hun gikk og gikk i over en time uten stopp! Lykke!


Søstrene sisters.....love

Vi hadde en deilig dag, og jeg skal gjøre opp for det forsømte.

Takk for tålmodigheten og ha en fortsatt deilig pinse!

barnets behov




Når mannen blir syk er det en kjent sak at vi kvinner sier at de blir så utroolig syke, så svake så stakkarslige, og plutselig 100% pleietrengende, og vi rister på hodet for de er da bare litt forkjølet?

Høres kjent ut?

Jeg har tenkt litt på dette, at mannen i en slik situasjon minner om et lite barn!

Han hopper i tid og legger seg rett ut, stønner og okker, og det er hakket før totten går inn i munnen.

Biologi!

Ja det er det jeg har kommet frem til. Hos mannen vekkes det biologiske grunleggende behovet når de føler seg litt dårlige, det primære småbarnsbehovet utover mat, OMSORG OG KJÆRLIGHET!

Vi som koner og kjærester synes  de er litt vel ekstreme, men de ser det ikke selv fordi det er biologi, det er et primærbehov som kommer til overflaten fra det innerste inne.

Menn i dagens samfunn har store bører på sine skuldre og det er ikke lite som forventes av dem. De er ikke så gode som oss kvinner til å multitaske og få ting gjort, så de grubler mer, stresser mer og ser liksom ikke enden på det hele.

Ikke misforstå meg, jeg forsvarer ikke syteren i mannen, sier heller ikke at de har større ansvar enn oss, men det handler om å forstå før vi konfronterer!

Biologi er jo der, fra fødselen av, og jeg tenker at særlig mannen blir avlært, glemmer mange av de viktige verktøyene som hjelper oss og guider oss i følelseslivet vårt.

Derfor ser de helt ubevisst sitt snitt, når de blirsyke, til å åpne ALLE dører som omhandler behov og oppmerksomhet.

Skjønner dere litt hva jeg mener?

 

Og hvis det er så viktig for en voksen selvstendig, sterk og handlekrftig mann å krølle seg sammen, bli liten og dullet med som et barn, hvor viktig er det da ikke for barnet å få dekket dette behovet?




Når det kommer til, søvn, matvaner, oppmerksomhet, trygghet og foreldres tilstedeværelse, vil barnet alltid ytre behovet for omsorg, til en hver tid!

Hvis de blir oversett når de gir sine signaler, resignerer de, gir opp.

Da virker barnet tilsynelatende "fornøyd", men bærer en sorg innvendig som kan føre til større skader enn vi aner. Som tilknytning, empati, ogmangel på sosiale evner for å nevne noen.

Vi må skikkelig skjerpe oss for å prøve å forstå å imøtekomme den lilles behov, jeg mener det er en plikt som foreldre å ta dette på det største alvor.

Dette er grunnleggende oppgaver som gjør at vi understøtter, ikke undergraver det viktigste i oss, å bli sett og å bli hørt!

Feiler vi her litt for mange ganger, ser vi fort adferdsforandringer hos barn.

Jeg vet jeg feiler til tider, det gjør vi nok alle, men vi må prøve å gjøre opp for det forsømte, og jobbe videre for å bli bedre.

 

Barnet er lettere å gjøre til lags en vi tror og kjernen av det hele er å se deres behov tror jeg.


Det betyr overhodet ikke at de skal overstyre oss, sutre seg til ting eller bli bortskjemte, det er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Vi må være tydelige og konsekvente, og med kjærlig hånd lede dem inn i livet.

Gråter barnet, særlig de små under ett år, er dette deres tydeligste form for kommunikasjon og vi må lytte! Vi må lære oss de forskjelige måtene de gråter på. Vi må snakke til dem, løfte dem opp, og prøve å imøtekomme dem. Vi kan ikke avfeie dem og si at de gråter uten grunn eller manipulerer, de er for små!

De strever etter beste evne å gjøre seg forstått, neglisjerer vi dette er det det samme som å snu ryggen til en som snakker sårlig norsk fordi vi ikke forstår i stedet for å stoppe opp, ta den tiden det trenger å forstå.

Vi er sosiale vesner og vi kan ikke lære barn at sosiale evner ikke brukes på dem for å sette det på spissen.




Barnet i midten



Barnet i midten Unnskyld kjære lesere men som jeg skrev i forrige innlegg har vi dratt til Finnskogen og her er det knapt dekning ..... Men nå fikk jeg et lite signal....

Det er ikke lett å være den som er i midten. Vi har tre jenter og jeg får stadig en soft spot for mellomstemann.....

Hun kaver litt mer enn de andre to, prøver å finne sin plass. Hun blir veldig mye lillesøster, som ser opp til storesøster, lar seg herse med, blir kjeftet på og styrt hit og dit. Når de leker er det ikke lett for henne å bli hørt, når hun snakker får hun ikke snakket ferdig før storesøster avbryter, tar over eller fullfører setningen hennes. Når hun synger, med litt feil her og der er storesøster rask til å rette henne. Takar liten hun prøver så godt hun kan.... Men det er så ofte ikke nok! Ikke hos henne i allefall og mang en tåre og fortvilet rop vitner om det vanskelige lillesøster syndrom.

Dog, hun er også storesøster! Og der strekker hun heller ikke helt til.... Prøver hun å hjelpe minsten er store store søster raskt på pletten og ordner opp, og den minste blir fort usikker på mellomste da hunjo tross alt bare er tre år..... Akk.... Jeg beskuer det hele fra sidelinjen og ofte gråter hjertet mitt litt for henne.

Jeg ser at hun er den som er mest urolig, snakker høyest og stresser oftest. Vi foreldre prøver så godt vi kan å gi henne plass, hjelpe alle tre med deres posisjon, med deres funksjon og oppmuntrer som best vi kan! Men det er jammen ikke lett!

Rosalind, mellomste, gjør mye galt for å få oppmerksomhet, og hun som trenger minst kjeft og irritasjon gjør så mye som så lett avler frustrasjon og sinne hos oss..... Men Stig Henrik og jeg snakker mye om det og jobber hele tiden for at hun skal føle seg trygg og rolig. Vi snakker også mye om at vi må være forsiktig å ikke fullføre setningene hennes, det er så lett å glemme seg, være utålmodige, og det eneste vi oppnår er uro, fortvilelse og oppgitthet.

Barn må vies tålmodighet, selv når vi tror vi ikke makter.

Barn må få ta den tid det trenger mye oftere enn vi tror lar seg gjøre.

Barn er bærer av en indre ro vi avlæres ettersom vi vokser opp, og bevarer vi den for dem, sammen med dem tror jeg de har lettere for å ta den med seg i stedet for å glemme den.

Bilde over viser Rosalind som storesøster, hun leier Indie-Lucia, så stolt! Det er det beste vi kan gjøre for henne, la de to være alene sammen så hun føler seg som stor storesøster, da takler hun livet som lillesøster og en plass i midten bedre.

Noen, råd eller erfaringer rundt dette temaet dere har lyst å dele?

Barn, lyd og stillhet.

Vi som bor i storby er omgitt av lyd døgnet rundt. Det er alle lydene utenifra, byggeplassen ved siden av, trafikken, og alt det som generellt skjer av lyder i gatebilde. Vi har lydene fra bakgården som heldigvis er ispedt litt naturlige lyder som fuglesang, risling i vann og suset i trærne når det blåser.

Vi har alle lydene inne, snakking, roping, lydene fra kjøkkenet når vi lager mat, fra vaskemaskin og oppvaskmaskin, fra lekene til barna og kattene som klorer på møblene.

En ting er sikkert, helt stille blir det aldri!

Likevel har vi mennesker en tendens til å fylle på med mer lyd! Og gjerne i flere rom samtidig!

Radio her, TV der, noen snakker i telefonen, noen ser på video på en annen telefon, ja vi omgir oss med så mye lyd at vi glemmer å lytte til stillheten, verdsette stillheten, nyte stillheten oppsøke stillheten, og se stillheten som en gave vi ikke er forunt til en hver tid.

For et lite barn er alle lyder et inntrykk, de klarer ikke som oss voksne og sortere lydene så fort, stenge lyder ute eller bevisstgjøre seg hele lydbilde.

De er uskyldige ofre for lydterroren som dundrer på trommehinnen deres, og klarer ikke som oss å be om en pause for de er seg ikke bevisst hva de trenger pause fra!

Barnet trenger å bearbeide alle former for sanseinntrykk, og jeg prøver å gjøre meg bevisst at de skal få rom for det. Vi passer veldig godt på at her i huset setter vi ikke på lyd i flere rom samtidig. Jeg har aldri på radio eller musikk i bakgrunnen når barna holder på med noe. Ser de film, ser de film, setter jeg på musikk er det fordi de skal danse og leke med musikken, og lager de for mye støy samtidig, feks en tegner mens den andre spiller munnspil og den tredje synger av full hals, prøver jeg å skille dem, eller få dem til å lage lydene sammen, skape et lydbilde sammen.

 Det veldig viktig å sette grenser for lydnivået, prøve å gjøre dem bevisst at for mye lyd på en gang er slitsomt. Det er også en form for empatilæring, og læring om å ta hensyn til hverandre.

Jeg setter også grenser slik at noen ganger er det ikke lov å lage masse bråkete lyder, at de må leke rolig og fint. Barna setter mer pris på dette enn vi tror! 

Med en søskenflokk på tre, handler lyd også om oppmerksomhet, overdøving og erting, og det er en daglig utfordring å prøve at vi får til å gi nok oppmerksomhet, se og høre hver enkelt uten at de trenger å mase eller bråke for å oppnå dette.

Stillheten er en luksus, og det er noe av det viktigste vi kan gi barna våre.

Da bearbeider de alt ser og hører, ikke nøvendigvis bevisst, men i hodet surrer og går det, det skal være visst.

Det er ikke nok for barnet å bare få hvile når de sover, de trenger lommer i løpet av dagen hvor de slapper av. Det beste er hvis vi voksne tar oss tid til å lese for dem, si regler, synge eller gi dem noe å holde på med som er rolig, tegne feks.

Vi tror at hvis de ser på TV slapper de av. Det kan virke sånn men vi må ikke glemme at de helt ufrivillig og apatisk blir proppet med abstrakte bilder, bilder som går fort, og enorme mengde bilder.

Så de slapper tilsynelatende av der og da, men tenk alle de bildene de må bearbeide senere! Det kan være slitsomt for et lite hode.

Vi har en tendens som voksne til å la stillhet sammenfalle med ensomhet, at hvis det er helt helt stille føler vi oss ensomme. Jeg er klar over at mange av oss så abolutt nyter stillheten, lengter etter den og puster ut når det endelig er stille rundt oss, men vi kan også være redde for den, til en viss grad.

Jeg får en annen puls når det blir stille, eller i allefall stillere enn vanlig...og et sted hvor stillheten oppsluker meg, svøper meg inn i en kappe av fredfyllt ro er når vi er på bruket vårt på Finnskogen, barna er lagt og vi sitter på trammen og bare er. Det er så stille......så stille......og da blir vi ofte inspirert, vi blir kreative, får gode ideer og en god følelse av samhold ligger rundt oss og vi er...ja lykkelige!

I morgen reiser vi dit, til vårt lilleparadis langt inne i skogen, for å nyte naturen, familen, våren....og stillheten.





 











Kampen om Smokken

Du er så søt når du sover....

..... Jeg prøver å være en konsekvent mor, virkelig.....Men jeg taper også.

Smokken.....Pacifier som det heter på engelsk, et utrolig treffende ord forøvrig.

Jeg elsker jo mine barn så høyt, og vil jo bare at de skal være glade og fornøyde og da er det mye lettere å være sentimental og gi etter i stedet for å være konsekvent....Derfor tema: SMOKK

 

På min eldste datter gikk det som smurt, Jeg tok smokken da hun var 14 mnd..... Og det var det. Hun fikk flaske på kvelden med lunken melk og vann. Sovnet med den og sov hele natten.

Så kom den mellomste.....Det eneste hun knyttet seg til var smokken. Ikke noe kosedyr eller koseklut. Bare smokk smokk smokk.

Så den fikk hun ha....men alt for lenge. Da nr. tre kom og hun var to år tenkte vi at nå var det på tide å ta den bort....men nei da. Da tok hun bare lillesøster sin smokk!

Og da ble det dobbelt ramaskrik!

Puh.....Vi ble inkonsekvente og ga henne smokk inneimellom, feks. når hun slo seg eller var lei seg og når hun skulle sove.

Hva skjedde? Hun ble sutrete for ingen ting, bare for å få smokk!

Hun ble obsessed!

( Det var smokker over alt og hun gjemte dem i sko, bak puter og i lekene sine)

Ok, vi tok hard core utvei, og sluttet tvert. I tre mnd fikk hun ikke smokk på natten og det var faktisk overraskende hvor greit det gikk. De første nettene gråt hun, men jeg var hos henne og sang og fortalte historier til hun sovnet og etter en uke var dette akseptert. Men så plutselig begynnte hun å ta smokken fra lillesøster på dagtid igjen.

Ny kamp, som var vanskelig fordi jeg ble trukket i to retninger:

1) Jeg ønsket å være konsekvent, en god mor som visste at det beste for henne var å ikke bruke smokk lenger. Fokuset ble altfor mye rettet mot at hun maste om smokk i tide og utide.

2) Jeg hadde vondt av henne fordi jeg visste at den eneste "kosen" var smokken. Fremdeles hadde hun ikke noe kosedyr eller koseklut som erstatning eller kompensasjon.

Litt håpløs situasjon og før vi fikk tatt tak i det var hun igang med smokk igjen.

Jeg forbanner meg selv litt, for dette er virkelig mitt ansvar, og jeg ser at selv om hun elsker smokken lider hun under sitt eget masete behov etter smokk.

Hun er mye gladere uten smokken, og så lenge den er ute av syne er den ute av sinn.

Så nå er hun 3 1/2....Kampen er ikke over.

Jeg bruker alt for mye energi på å tenke at nå MÅ vi slutte, og tenker at hvis begge slutter så er det det enkleste.

Men minstemann er jo også så glad i smokk!

Jeg krøp til korset og innførte belønnings ark. 1 stjerne for hver dag uten smokk, og når hun har 5 stjerner skal hun få noe fint.

Jeg liker ikke slike løsninger da jeg ikke synes noe om belønning av så små barn. Det er å overlate ansvaret som vi voksne burde ta, over på dem.....Men jeg prøver.

Det har fungert i to dager..... noko for noko, så får vi se.

Typisk eksempel på at den ene med smokk er rolig og fornøyd, den andre sutrer.....kjent for noen?

 

Dere der ute! Har dere råd og tips eller erfaringer dere vil dele, tror jeg mange er interresert i deres stemme, jeg og!



 

 

 





Pappa og den lille

Et spørsmål ofte stilt er hvor viktig er egentlig pappa det første året?

Jeg kunne snakket i timesvis om dette temaet, men skal prøve å si lit her.

Først og fremst, en pappa er uvurdelig det første året!

 

 

Han er like mye symbiose med mor og barn som det mor og barn er, han har bare litt andre arbeidsoppgaver!

Jeg tror fullt og fast på at amming er noe av det viktigste vi kan gi det lille barnet, og mener at selv om man ikke klarer å amme, eller delvis bruker flaske, er det i hovedsak mor som skal gjøre dette.

Ikke fordi far ikke er god nok, men fordi det er biologi som styrer den nyfødte

Barnets første prioritet er mat og nærhet og fra biologien side skjer dette inntil mors bryst, og de ser faktisk ikke lenger enn fra bryst til mors ansikt den første tiden.

Så det tryggeste for et spedbarn er å innta føde i mors armer.....som en hovedregel.

Pappa er til stede det meste av tiden fordet, han skifter bleier, vugger, bærer og gir trygghet til den lille, så han er aldri overflødig! Pappas lukt, pappas pust og stemme, pappas armer og pappas tilknytning til barnet legger et livsgrunnlag for de to som man ser tydedelig betydingen av de neste årene. Mine to eldste jenter er så knyttet til faren sin og kryper like gjerne opp i hans fang for å få kos som mitt, og har aldri protestert når han skal være med dem uten meg. de elsker han like høyt, og det tror jeg gunner mye i hvor mye han var til stede for dem fra de var helt helt nyfødte.

Jeg har snakket mye om dette med Stig Henrik og han er skjønt enig i at han kommer på andreplass de første månedene, da den lille fra biologiens side søker til mor. Men det betyr ikke at han kan være fraværende! Vi sov begge alltid sammen med barna når de var små. Mellom oss fikk de like mye kos fra begge, og pappas tilstedeværelse er like viktig som mammas. 

Vi har båret dem frem, født dem og skal gi dem livsviktig næring de første mnd så det er naturlig! Det finnes ikke noen konkuranse her, det finnes bare et uskyldig lite menneske som søker det optimale rent følelsesmessig.

Jeg er så heldig som har en mann som gjør det han kan for å avlaste meg, meg jeg tok likevel nettene for det meste...Jeg ble jo bedre og fortere kjent med den lilles gråt og behov, så det var også den beste løsningen.

Vi har stått så sammen om dette, fra graviditet til fødsel og uten ham ved min side gjennom de tre fødslene jeg har hatt selv om de har vært "lette" raske og i badekar på naturlig måte, hadde jeg ikke vært et fullkomment menneske, en fullkommen mor.

(her en time før minstejenta Indie-Lucia blir født)

Når den lille blir eldre får pappa mer og mer plass og lek og oppmerksomhet på flere plan gjør seg gjeldene, og da er tiden han hadde sammen med dem de første mnd essensen av deres forhold.

Så til permisjon. Jeg synes det er en skandale å pålegge far like mye permisjon som mor. Hadde noen spurt meg, hadde jeg sagt at ett år til mor er minimum og tre mnd deretter til far. 

Far skal få sjansen til å være alene med barnet, bli kjent med det og la det føle seg trygg med ham som hovedomsorgsperson, men det betyr ikke at mor må kastes tilbake til arbeidslivet etter seks mnd!

Hvis far er mye til stede det første året er det mer en nok for den lille til å knytte sterke bånd til pappa. Det er først når barnet blir rundt ett år og får den første separasjonsangsten at de skjønner at de ikke er ett med mor. Hvis vi river de bort fra mor fortidlig, kan det i verste fall føle til tilknytningsproblemer og usikkerhet hos barna når de blir eldre.




Kall meg av den gamle skolen, jeg kaller det biologi.

At mødre vil ut i arbeidslivet igjen har jeg full forståelse for, men det ene året hvor barnet trenger oss så sårt,hvorfor er det så vanskelig å legge egoet på hyllen og vie all vår tid til dem?

Livet er langt, spebarnsfasen er uendelig kort!

 

 

"Du og jag Lily-Maxine" sier Pappa

"Du og jag Pappa" svarer Lily-Maxine.....

Barn og fri kreativ lek



Jeg har mange fanesaker og en av dem er barn og fri lek!

Fri lek, fritt leide for det levende og kreative i små barn er noe av det mest stimulerende vi kan gi våre barn. Hvis vi husker fra vi var små, før de sosiale mediers storhetstid, ble vi husjet ut av forledrene våre med klar  beskjed med å leke ute til vi ble ropt inn. Jeg husker selv at mange ganger var vi redd for å kjede oss men straks vi tenkte den tanken tok kreativiteten over og vips var vi i gang med ett eller annet.

Jeg har tre små barn, er hjemme med dem til de er tre år og siden vi er så mye sammen er jeg helt avhengig av at de kan leke på egenhånd. Henger de i "skjørtene" mine kommer jeg med forslag til en lek, setter dem igang med noe for så å overlate dem til seg selv. Jeg blir stadig forundret over alt de kan finne på!

Det skal sies at jeg gir dem stor frihet i å bruke både møbler, mine klære og sko (et eks på bilde ovenfor), hvis de bare får en liten touch av noe som ikke er deres leker setter det igang tankevirksomheter og fantasibomber som bare barn kan få til! Mine barn har ikke så mye felles lek med oss voksne for jeg pusher helt bevisst mot at de skal leke for seg selv og sammen med hverandre, samtidig gjør jeg andre gjøremål så vi alle er i gang.

Vasker jeg kan det hende de vil vaske og og da gir jeg dem en klut og lar de holde på, lager jeg mat og ikke vil ha dem med, oppfordrer jeg dem til å gå i sin kjøkkenkrok og lave noe deilig, eller stelle i stand et selskap, vips så er de dypt konsentrert og opptatt i en time!

Barn kjeder seg ikke!

Det er et begrep vi voksne kjenner til og kan forstå men det finnes ikke i barns vokabular med mindre vi har lært dem det. Barn kan stoppe opp litt, være litt rastløse å begynne og mase på oss, det er da det er viktig å ikke ty til feks, film og tv for å få dem stille men heller orke det lille ekstra og finne på noe morsomt de kan gjøre.

Er de slitne på ettermiddagen sier jeg ofte: ok! av med klærne så kan dere hoppe og base i sengen vår en stund før vi steller dere for kvelden....det funker alltid! Vet at kanskje ikke alle synes noe om hopping i seng, men det er noe jeg har funnet verdt det, for de lærer seg utrolig mye ballansemessig og motorisk, og så er det jo såååå morro!

 

 Hvis barnet "kjeder" seg og ingen av dine forslag faller i smak, la dem for guds skyld kjede seg! Hvis vi skal stå ansvarlig for å stimulere dem til en hver tid, blir vi slaver, og de blir små krevende monstre!

De har uendelig med fantasi som skal stimuleres og brukes, hvis vi tilrettelegger så disse kreftene får fritt spillerom er jeg overbevist om at vi får mer selvstendige og tilfredse barn.

Hvordan er deres erfaringer rundt dette temaet? Kom gjerne med innspill og spørsmål!

 

 

 




 

Mitt syn på barnevogn

Jeg har det som en liten fanesak og snakke om hvorfor det er viktig at barnevognen er vendt mot mor og far! Ser jeg rundt meg virker det som de fleste i overgang fra dyp barnevogn til sportsvogn velger at barnet er vendt fra oss.Jeg synes det er absolutt helt helt feil! Argumentet er at barna er nyskjerrige og gjerne vil se verden. Jeg er helt enig! Men hvorfor skal det ta inn alle disse sanse inntrykkene uten samspillet med mor og far? Sitter de fra oss opplever de alt alene og har ingen mulighet til å stenge det ute hvis det blir for mye, og vi voksne kan heller ikke se deres reaksjoner eller dele opplevelsene med dem. Vi kan heller ikke følge godt nok med i div ubehag, vind, sol, insekter osv....Sitter de mot oss derimot kan de oppleve hele verden rundt seg men har den konstante tryggheten at de kan vende blikket opp mot oss å dele og vise oss sine følelser. Blir alt rundt for mye, kan de fokusere og kommunisere bare med oss og velge selv hvor mye av alt rundt de vil ta inn. Da kan vi også lettere se om de ser noe de vil bruke mer tid på, feks, en gravemaskin, en hund eller fugl eller noe annet de synes er spennende og vil dvele lenger ved. Da blir det et automatisk samspill mellom barn og voksne som er utrolig viktig for sosial bygging og ikke minst trygghet! Husk: Den verden vi tar for gitt og kjenner så godt er enorm for barna, og så mye de ser hver dag ser de for aller første gang i sitt liv! Overlater vi dem til seg selv i disse opplevelsene tror jeg lett det kan bli for mye for dem, uro og støymomenter mer enn oppdagelser.......Alle mine tre har sittet mot meg og rundt 2 1/2 års alderen har de to eldste begynnt selv å snu seg i vognen for å rette blikket fremover.....Da er de modne for det, de velger det selv! og da kan de lett sette seg tilbake å få min øyekontakt igjen. Jeg ser det begynner å komme diskusjoner om dette i flere medier så spør dere meg er svaret krystallklart! HA EN SPORTSVOGN HVOR BARNET ER VENDT MOT DEG !

Intervju i Stella

Jeg kommer til å poste en del intervjuer jeg har gjort de siste årene siden jeg fikk barn. Jeg har en litt annen stemme enn de fleste men har skjønt gjennom alle intervjuene jeg har gjort at dette er noe mange interesserer seg for! Jeg kommer til å skrive mye om det å være mamma, hverdagen min, tips og råd og vil gjerne ha innspill, spørsmål og kommentarer rundt dette. Jeg er hjemme med barna til de er tre år før de begynner i barnehage, steinerbarnehage. Jeg er veldig opptatt av de første tre leveårene og taler Roma-midt-imot på mange punkter! Jeg tror at tilknytning til mor og far de første årene er helt essensielt for å gi barne trygghet, sosiale evner og styrke til å møte verden.Jeg sier ikke at min løsning er den eneste, men siden det er den jeg praktiserer må jeg holde meg til det jeg kan og det skal dere få høre mye om! Gled dere!

hits