hits

oktober 2013

Litt shopping til barna....

Jeg er veldig for å støtte butikker i nærmiljøet av alle slag. Jeg går alltid til samme bokhandel,blomsterbutikk,og nær-mat-butikk. Det er to sider ved dette. Jeg synes det er viktig at de små butikkene får en fair sjanse til å overleve kjede-butikk kulturen og ikke minst shoppingsentrene. Og det andre er at jeg har alltid likt å kjenne betjeningen. Det gir meg en elstra god følelse at jeg kjenner dem/de kjenner meg, vi slår av en prat og de vet hva jeg liker/trenger/ønsker.

Jeg bor i Oslo og har alltid gjort det, unntatt da jeg bodde i NY i 5 år.....Jeg er altså en storby jente som setter utrolig stor pris på nær-butikker av alle slag. Også i NY hadde jeg masse små butikker i nærheten som jeg alltid gikk til.

Og fler av disse butikkene overlever faktisk fordi flere tenker som meg. Man kan sikkert få mange av de samme varene andre steder, kanskje til og med billigere, men da vil jeg heller legge igjen noen ekstra kroner og føle at jeg bidrar til et mangfoldig samfunn.

Idag dro jeg til klesbutikken HOS KRISTIN, som ligger på Holmen ved Hovseter som er et stenkast unna der jeg vokste opp og hvor min mor bor fortsatt. Så dette er min nærbutikk når det kommer til klær til barna. Det er gode kvalitetsklær som kanskje har litt høyere prisnivå enn kjedebutikkene, men det er det verdt!

Feks kjøpte jeg en Mini-A-ture anorakk der for 5 år siden og nå bruker tredjemann den og den er like fin! Jeg har funnet ut at med tre barn er det ingen dum investering å kjøpe visse plagg litt dyrere, da de holder til 1-2-3 barn! (Må også legge til at hun har gode tilbud året rundt, som gjør at jeg hver gang jeg er der, ender jeg opp med små kupp i posen.)

Nå er jeg selvfølgelig heldig som har tre jenter som gjør det lett å arve hverandre men mange plagg kan kjøpes i nøytrale farger som beige, grått og blått, og da tenker jeg særlig på yttertøy,ullluer/bukser osv.

(Det kommer eks nedenfor)

Kristin som driver butikken er en skjønn dame, og for meg er det en sann glede å legge igjen penger hos henne og vite at jeg har kvalitet i posen og at  butikker som hennes blir støttet.

Hun har drevet i mange år, og har bayklær/barneklær,sko, tilbehør, interiør ting til barn hovedsakelig, og også noe klær for voksne, supert sted å kjøpe presanger nå som julestria setter inn!

Butikken er fyllt til randen med fristende godiser...her ser dere en del av yttertøyet til Mini-A-Ture

 

Disse Polly tyllskjørtene blir revet bort, og det er ikke vankselig å skjønne hvorfor!

Med denne skjønne kashmere/ulljakken er juleantrekket i boks, og kan brukes ytterlig ved mange anledninger

En skjønn genser, fin til fest og hverdags.

Hun har masse nydelige luer og disse er gode eks på "uni-sex" som gjør at de kan gå i arv

Disse produktene har blitt strikket med reflexbånd, som gjør at de lyser i mørket! Genialt! Finnes også i lue, skjerf m.m.

Uten tøfler blir mange små barneføtter kalde...

 

 

Denne herlige dressen skal gis bort i konkuranse i butikken, for mer info:

 :http://www.hoskristin.com/markedsdag

Mine skatter som kom hjem i posen i dag!


Deilige beige ull bukser fra Me Mini

 

Strømpebukser som holder godt i form og på varmen!

Skjønne håndlagede spenner til minste nurket...

Dagens kupp; Regntøy på 40% avslag, til skolejenta til neste år. Også Mini-A-Ture, og det er stretch, lett og romslig!

Ja så det var den lille apellen til nær-butikkene, og HOS KRISTIN er et godt eksempel!

Vil du vite mer om butikken, gå inn på hennes fbside:

https://www.facebook.com/pages/Hos-Kristin/269250036229?fref=ts

 





Leggerutiner

Jeg fikk spørsmål her på bloggen om å skirve om leggerutiner.

Det er jo ganske omfattende da jeg har tre barn, og hver alder har sitt.

Jeg skriver litt hvordan jeg gjør det pr dags dato, og så et ekstra lite avsnitt for de minste...0-1år.

LEGGING:

Jeg legger dem samtidig!

Og det har jeg tenkt til å fortette med så lenge det lar seg gjøre. Det er kos for dem, og er absolutt det letteste for meg.

 Nå er det jo slik at jeg har tre barn, 2,4,5....og som situasjonen er nå, og det som fungerer best, (det siste året) er at alle tre blir stelt, lagt og sunget for samtidig.

De sover alle på samme rom, de to eldste sover sammen i en 1,20cm seng, nederste delen av en køyeseng, og om en stund skal eldste ligge øverst og de to minste nederst.

Selv om vi hadde hatt større plass vil jeg at de skal sove sammen, det gir dem en ekstra trygghet, og de tåler mer av lyder, bråk, og gråt, for de er så vant til det! Jeg personlig kan ikke tenke meg å la dem sove hver for seg, når vi er voksne er jo det et av våre sterkeste ønsker, å dele seng med noen, det ligger i vår natur å ikke ville være alene, (selvfølgelig m unntak), og hvorfor skal vi lære/venne barna til denne ensomheten?

Det spørs når vi legger oss om jeg leser litt eller ei, der har vi ingen fast rutine enda, det skyldes også aldersforskjellen og da er det viktigere for meg at vi alle samles til kvelden rundt sanger og kos.

 

Men leser man for dem er det veldig hyggelig å ha en fast bok man leser når de er helt små.

Denne boken leste jeg for eldstemann de to første årene, og hun elsket den. Når de blir eldre liker de mer variasjon, men også da er det deilig å ha lik avslutning. Barn elsker som sagt rutiner og forutsigbarhet. Det gir likhetstegn til trygghet!


Da sitter jeg i sengen med alle tre, og synger mange sanger. Jeg begynner og slutter alltid med de samme sangene, men de andre varierer litt med årstid og sanger de er ekstra glad i ien periode.

De to eldste har god soverytme og sovner når jeg synger for dem. 2-åringen er litt opp og ned, noen ganger sovner hun lett, andre ganger trenger hun litt ekstra, da sitter jeg gjerne litt ved sengen hennes, koser litt. Jeg snakker ikke til henne, bare sitter der.

Hun sluttet med smokken for et halvt år siden, men får litt melk blandet m vann på flaske. Hun vil gjerne ha litt ekstra når den er tom, og det er ofte da hun slår seg helt til ro.

Våkner hun på natten, noe hun stadigvekk gjør, gir jeg en slunk til.....og ja, jeg innrømmer at hun på dette tidspunktet er litt bortskjemt, og ikke trenger det, og det fører også til at jeg må skifte bleien om natten.

Så der har jeg siste rest av bøyg før jeg føler at alle har soverutinene på plass.

Ja jeg vil si med erfaring fra tre småttiser at før de fyller to er det vankelig å ha en rutine som fungerer fullt og helt.

Rytmen er der, og det er aldri protester når stell begynner, de er faktisk ikke problematiske på dette område. De sier ikke at de ikke vil legge seg, noen ganger er de selvfølgelig midt i en lek og vil gjerne leke litt til, men når de er stellt og jeg synger er de alltid fornøyde og trette.

Som barn flest kommer de ofte inn til oss i løpet av natten, morgenen, og vi avviser dem aldri, aldri!

Trangt blir det og noen ganger går jeg og legger meg i deres seng, men jeg sier aldri nei når de kommer. Avvisning her fører bare til mer urolige netter og mer nattevandring.

Denne vandringen til oss foreldre er også bare et stille forsøk på litt ekstra kos, litt ekstra trygghet.

Det er også noen ganger at jeg løfter 2-åringen over i vår seng hvis hun er veldig urolig og gråter, og melken ikke hjelper.

Man må gjøre deres egen seng til et deilig sted å være! Føler de det som et sted de blir forlatt og ikke hørt hvis de roper, gjør vi sengen til deres fiende, og da har vi det gående.

Og til dags dato, har jeg aldri lagt dem hvor vi er sinte på hverandre. Jeg går aldri fra dem før de er rolige og fornøyde, noen ganger krever det selvfølgelig at jeg må gå litt inn og ut hvis en slår seg vrang, men jeg forlater dem ikke for siste gang og er sint.

Det er en gylden leveregel som jeg mener man også trenger i et ekteskap/parforhold.

Vi har alle lagt oss sinte eller lei oss, og i mine øyne er det tortur! Det tar evigheter før jeg personlig sovner, og søvnen blir sjelden god.

Jeg vil også si jeg er streng rundt leggingen. Når jeg synger er det slutt på snakking, lek og andre distraksjoner, da skal det være ro. Dette har jeg faktisk alltid vært konsekvent på, og kanskje det har hjulpet til at de i dag sovner lett og fort.....vet ikke.....

En siste ting. Jeg mener det viktig å utforme sengen til et hyggelig sted, et estetisk og rolig sted.Jjeg brukte himling på alle sengene de sov i som små, og den yngste har fortsatt himling. (Det avgrenser rommet, og sengen blir en liten oase for seg selv.)Sengetøy og det de omgir seg med, må gi ro og harmoni, så derfor er jeg ganske "picky" på hva slags sengetøy jeg bruker. Har faktisk sydd en del selv, liker duse farger med noen små blomster e.l. ikke noe prangende mønstre eller sterke farger. Så det er viktig at der de ligger, er et hyggelig sted, et sted som inviterer til ro og søvn.

STELLING:

Stort sett steller vi på badet, men der gjør jeg faktisk litt unntak, og de funker!

Hvis de feks hopper i sengen, (ja her i huset er akrobatikk lov)....ber jeg dem kle av seg alle klærne så kan de hoppe litt til.

Jeg kommer da ofte m vaskekluten og vasker dem der de er, også tannpuss på den måten.

Da blir det litt "give- and-take", og når jeg da sier at vi skal hoppe i køya, byr det sjelden på problemer.

Det er viktig m stellerutiner, men ikke nødvendigvis stedet det skjer. Det har i allefall gått fint her i huset. Rutinene er de samme hver kveld og de gjennomføres! med litt hopp og sprett inneimellom skal jeg innrømme. Tenker at rundt gjøremål som gjøres hver dag og alltid, kan man ha litt "slack" så det ikke bare blir den kjedelige rutinen det jo faktisk er!

0-1år

Ikke forvent "rutiner" når de er så små, eller for å sidet sånn, plutselig kan du føle at en rutine funker, for så å bli skuffet etter noen dager, eller uker.

Søvnmønsteret når de er så små er så foranderlig og skiftelig. Det skyldes overhodet ikke at dere som foreldre ikke er flinke nok til å tilrettelegge for gode rutiner men at det skjer så mye med kroppen, fysisk og psykisk, og ikke minst de vil benytte enhver våken anledning til å få vår oppmerksomhet, helst også fysisk. Kos kos kos!

Man kan godt legge opp en slags rutine, legge dem for kvelden osv...men min erfaring er at jeg gjør meg selv en bjørnetjensete. De er på en måte veldig" selvstendige" i meningene og behovene sine dette første året, det fortvilende er at de kan kan kommunisere med gråt!

Så selv om en legger til rette for en rutine, som er bra, må man ikke fortvile eller tenke at noe er galt hvis de små ikke følger disse.

Så leggerutiner blir det så som så med det første året, alle mine tre har sovet godt når de har sovet, men ingen har sovet gjennom natten. Jeg har heller ikke lagt opp til at de skal "lære" seg å sove gjennom natten, jeg har valgt at deres uttrykk for et ønske, må jeg prøve å innfri.

Ofte skal det ikke mer til enn å løfte dem opp fra sin seng og over i din egen. kroppskontakt lindrer det meste. Puppen/flaske i denne tiden er også selvfølgelig en viktig faktor.

(Jeg har skrevet om samsoving tidligere hvis dere vil )

Håper dette gir noen ideer eller bekreftelser der ute.

Mange sier jeg er for snill med barna når det gjelder natterutiner, og ja jeg skal innrømme at jeg ikke er så god på barnegråt og skjemmer dem litt bort, men når det er sagt, skal jeg også legge til at barna sover generelt veldig godt, hjemme, når vi er borte, eller hvis de sover over hos mormor, så der ligger svaret mitt. Jeg mister litt nattesøvn, jeg gir dem den tryggheten de ber om, og nå ser jeg at det betaler seg.

God natt til alle søte små barn, og til alle foreldre!

 

Forventninger

Vi fikk endelig litt tid sammen igår etter hans lange jobbøkt borte, og hektiske dager her hjemme før han drar igjen, og da kom jeg på en tematikk som sikkert mange kjenner seg igjen i:

Når mannen er mye borte og jeg står for alt i heimen her hjemme, er overgangen når han kommer tilbake ganske stor.

At han kommer hjem i seg selv er lykke for meg og barna, men i tillegg kommer jeg ikke fra at jeg har en iboende forventning at nå skal alle oppgaver deles 50/50....

Men jeg vet jo bedre!

Jeg vet at når han kommer hjem er han sliten etter hektisk og intens jobbing der ute, og jeg er ditto sliten etter hektisk jobbing her hjemme.

Her er essensen til hvorfor det er lett å gå i klinsj, begynne å krangle.

Når vi er borte fra hverandre og savner hverandre, og ikke minst gleder oss til å være sammen igjen, ligger det hele tiden å ulmer hva som forventes/ønskes når vi igjen er samlet.

Jeg må snakke for meg selv og jeg prøver å ta lærdom for hver gang disse "gjensyn" etter lang adskillelse skjer.

Jeg senker skuldrene, samtidig som et lass av sliten husmor ligger der på skuldrene og skriker om å bli sett.

Håper på at han har det lille ekstra som gjør at jeg overrasket kan lene meg litt tilbake....Dette skjer selvfølgelig ikke som forventningene tilsies. Og da må jeg legge til at det ikke er Stig Henriks skyld alene.

Jeg tror vi i psyken er bygget opp slik at vi lever  ut forventningen før den skal eventuelt innfris, så når tiden er der og vi håper forventningen står til realiteten blir vi på en eller annen måte skuffet uansett.

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg arbeider mye med dette, prøver å se det fra forskjellige innfallsvinkler, ser på det i fugleperspektivt og helt objektivt....likevel jeg får ikke helt fred, det er en skjevfordeling mellom forventning og realitet.

Selv om Sh er hjemme,( må legge til at han har jobbet selv om han er hjemme), er det fremdelses jeg som drar lasset....

Står opp om morgenen, fikser, ordner, holder huset, handler osv osv osv...............

Han ligger ikke på sofan og slækker´n m fotball,så absolutt ikke, han holder på, men jeg føler at jeg er drivhjulet lell.

Jeg skal ta min del av skylden fordi jeg er bare laga sånn, hjulet skal gå rundt det, uansett, 24/7.....og jeg liker at det har et høyere tempo og effektivitet enn ham.

Så jeg prøver er overhodet ikke plassere skyld, men se raliteten i øynene at vi er forskjellige, mann /kvinne, vi tar våre ansvarsområder på forskjellige måter, og det er utfordringen jeg vil frem til:

Vi må se hverandre, kommunisere og ha et ekstra lag av sjenerøsitet i situasjoner som jeg snakker om her, og ikke minst: Choose you´r battles

Jeg ville bare lufte det her, åpne for evt diskusjon eller deling av erfaringer, for disse situasjonene kommer jo innimellom, og hvordan finne de beste løsningene?

Det har vært vidunderlig å ha mannen hjemme, nå er han på opptak igjen.....og dette er bare en refleksjon, intet angrep eller uttrykk for misnøye med mannen.

Hverdagen kan virke kvelende, ustoppelig og lite inspirerende, og da, nettopp da er det viktig å finne små lommer hvor gleden overskygger alt.

Vi finner den alle, må bare åpne opp og la den strømme på, for det er jo det som driver oss, hele livet, gleden, gleden over livet, gleden over hverdagen og det vi tross alt skaper hver dag, hver time hvert minutt.

Avslutter med å si at vi kranglet overhodet ikke når han var hjemme....klapp på skulderen til oss. Oss to mot verden, uansett!

En kompis kalte oss for norges Brangelina da han møtte oss slik igår! Det er et kompliment jeg lever lenge på! Takk for den piffen!



Bok inspirasjon

Høstmørket kiler meg i nakken,og brer en ro over meg når kvelden kommer selv om jeg er passe pumpa.....Men å gå å legge meg fordi jeg burde klarer jeg ikke. Jeg må ha litt egentid, kjenne på stillheten, høre stillheten fra rommet der alle de søte små sover, lene meg tilbake med en god kopp te.... og da virkelig elsker jeg å lese en bok. 

Så her er noen bøker jeg anbefaler!

Denne boken leser jeg nå, den beskriver et mindre sted i trøndelag, har mange karakterer og en skal lete lenge etter en bok med mer detaljerte beskrivelser! Det er så mange ord, facinerende og interresant!

Roy Jacobsens siste bok er en perle! Så totalt motstykke til boken ovenfor. Her er det brukt så få ord som rommer så enormt mye, og beskrivelsen av familien på den lille øya er vidunderlig vakker, inderlig og boken satte dype spor i meg. Jeg var bergtatt!

Ah, denne franske forfatterrinnen har et sjeldent fargerikt persongalleri! Jeg elsket den og den er første bok i en triologi og jeg er langt på vei i bok nr.2 Hun skriver fengende, inspirerende og med humor og alvor gir hun fortellingen og dets karakterer en egen snert som gjorde boken til en page-turner for mitt vedkomne.

Så da er det bare å si: god kveld og god lesning!

 

 

Rosa sløyfe

ROSA SLØYFE-AKSJONEN 2013

(sponset) 

(Denne pennen kommer til å bli flittig brukt og pin-sløyfen kan festes til klær eller på papir som jeg har gjort på dette kortet jeg skal sende til en god venninde. Gå til nettbutikk her.)

Da jeg fikk forespørsel om å skrive om Rosa Sløyfe og samtidig vise min støtte for organisasjonen, tenkte jeg hvor lite jeg vet om emnet, hvor heldig jeg er som aldri har opplevd kreft eller andre alvorlige sykdommer, hverken hos meg selv eller nære relasjoner....og grublet så en stund hvordan jeg skulle gripe dette an.

Jeg lå i sengen med tre sovende barn rundt og oppå meg, lot tankene fare til dette innlegget og fikk et stikk av smerte og håp samtidig.

Så urettferdig livet er, så uhåndgripelig og ubegripelig det må være for de som opplever dødssykdommer, som lever med/på lånt tid, som lever i uvisshet, som kjenner at livet ebber ut, svinner hen,....

Kanskje det føles som stillheten etter en storm, kanskje det føles som en avblomstret løvetann man blåser på og støvet forsvinner ut i luften, i intet. Kanskje det føles som en liten stillferdig elv som uten mulighet til å stoppe blir kastet utfor en enorm foss. Kanskje det føles som en tunell som blir trangere og trangere i stedet for at man ser lyset der i enden.....Kanskje man ikke føler noe som helst til tider, nummen, tom....et skall uten liv, et skjell hvis muslingperle aldri fikk lov å gro men dør sakte innvendig.

Jeg vet jo ikke, tenker jeg der jeg ligger, noe om følelsene til disse menneskene som opplever brystkreft, som opplever sjokket, angsten, behandlingen.....og kanskje er en av de heldige kanskje ikke.

Jeg er enormt ydmyk og har enorm respekt for de sterke og modige kvinner som kjemper kampen mot brystkreft. Jeg tenner et lys for dere, jeg sender dere gode tanker.




Jeg kysser barna, tenker at livet er også rettferdig, livet er natur, og når det kommer til stykke kan vi ikke klandre naturen for dens uransakelige veier om enn det betyr at vi skal havne i den dypeste sorg, eller miste noen vi er glade i, noen vi elsker.

Livet er livskrefter tenker jeg, og i ordet kreft er det som man har amputert ordet krefter, som det er en beskrivelse av hva det føles som når en blir rammet av kreft, kreftene blir tatt bort, sykdommen spiser de sakte opp, en etter en.......

Så derfor følte jeg smerte, smerte for de som er rammet av brystkreft og som kjemper hver dag, håp fordi man ser at overlevelsen blandt brystkreftrammede er svært god.

Jeg følte smerte fordi man ser hvor skjørt livet er, håp fordi jeg tror på at jo større bevisstgjøring rundt tema, jo større sjanser for at minimalisere alvorlige former for brystkreft.

Jeg synes denne magneten er en fin påminner til oss alle om rosa sløyfe og det uvurderlige arbeidet de gjør, de har mange forskjellige produkter man kan kjøpe for å støtte deres arbeid.

Gå til nettbutikk her, for mer informasjon og utvalg.

Under finner dere et par utklipp jeg har funnet frem, til inspirasjon og informasjon:

 Målet med Rosa sløyfe-aksjonen er å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft samt å støtte brystkreftforskning.

Brystkreft er den vanligste kreftformen hos kvinner. Forskning, bedre behandling og tidlig oppdagelse har gjort overlevelsen svært god blant brystkreftilfellene.

1 av 12 kvinner får brystkreft årlig i landet.

1 kvinne under 25 år får brystkreft i året

Forfatter, journalist og blogger Lene Wikander:

- Man ser så mange bilder av nakne brystkreftdamer rundt omkring, der fokuset alltid er på sykdommen. Noen forteller hvordan sykdommen liksom er berikende, mens andre forteller hvor grusomt de har det. Retorikken som blir brukt rundt det er på grensen til løgn. Jeg mener det er mer sammensatt enn som så. Jeg tror vi er et sted midt imellom, sier hun.

http://www.side2.no/rosasloyfe/embed/?u=soljebergman&s=4&id=45a97ffa3957aa2233c9ad4b9cf3c131&pid=0&p=0'

  1.  






Supermama yes/no?

Vi bruker ordet supermamma ofte...

Hva er egentlig en supermamma?

Her synes jeg det er en del misforståelser og vil snakke litt om det.

Jeg får ofte høre av venninder at jeg er supermamma

Fordi jeg har valgt å være hjemme med barna, fordi jeg lager mat alltid fra scratch, fordi jeg er så mye sammen med barna, fordi jeg velger å kjøre byen rundt fordi jeg vil de skal gå i steiner-barnehage og steinerskole, fordi jeg bor i 4 etage uten heis, fordi jeg klarer å være alene uten hjelp med barna når Stig henrik til tider jobber borte....fordi....fordi

Men det i seg selv er jo ikke å være supermamma! Å være supermamma er heller ikke:

  • Å være supermamma er ikke å å velge kvantitativ tid med barna.
  • Å være supermamma er ikke å legge til rette for ørti aktiviteter for barna.
  • Å være supermamma er ikke å overrøse dem med materielle goder, leker og elektronikk.
  • Å være supermamma er ikke å overstimulere dem, sammen med dem, eller overlatt til seg selv.
  • Å være supermamma er ikke å tilrettelegge fra A-Å lek og fritid.
  • Å være supermamma er ikke ¨å gjøre alt for barna, påkledning, rydding, bæring osv..

Man tenker at jo mer tid man gir barna, jo bedre.

Men det er forskjell på kvantitativ tid sammen og kvalitets kvantitetstid sammen! Stor forskjell!

Og her mener jeg mange av oss bommer tidt og ofte.

Ja vi skal være masse sammen med barna, men det betyr ikke nødvendigvis å "gjøre" noe sammen, noe organisert. 

Hverdagen er den vi har mest av, la oss finne ro i den hverdagen, la oss være mest mulig sammen uten å tilrettelegge denne tiden. 

Vi må være gode forbilder for barna, og lærer vi dem tidlig at all morro er den som er tilrettelagt og organisert vil de fort ikke kjenne til noe annet, og deres egen fantasi og kreativitet vil forsvinne.

For meg med tre små, må jeg legge alle krefter inn for at de skal trives i hjemmet, trives med det de har av leker, oppmuntre til å bruke fantasien til å utvikle horisonten for hva som er lek!

De er i seg selv enormt gode til det, med i dagens skjerm og ferdig-leker hverdag blekner fort de innebygde kvaliteter barn har.

Jeg er ikke perfekt, vi har tv, men jeg prøver alt jeg kan å begrense det......går de på tomgang kan de lett spørre om de kan se tv, da prøver jeg å sette i gang en ny lek, og veldig ofte funker det!

Jeg kan ikke leke sammen med dem det meste av tiden, men jeg er der! Gjør det jeg må av huslige gjøremål, matlaging osv...men noen ganger slenger jeg meg på sofaen med en bok mens de leker rundt meg. Det går det også....fordi de vet at jeg alltid er der, og ikke trenger å hige etter oppmerksomheten min.

Selvfølgelig er de mer krevende noen dager enn andre dager, men jeg er veldig konsekvent på å oppfordre dem til egen lek.

De er tre søstre, og de må skjønne hvilken ressurs de har i hverandre, og lære seg å bruke hverandre, samarbeide og ta hensyn til hverandre.

Barn opplever nok med skole, barnehage osv....resten av dagen trenger de hvile og rolig lek, fri lek. (Husk at jeg snakker om små barn, 0-6/7 år)

Alt som er arrangert og tilrettelagt gir ubevisst et krav om prestasjon, om det er idrett, musikk e.l. og kan virke utmattende på barn. De vil tilfredstille oss, ikke seg selv. Så bevisste er de ikke enda.

(Nå er jeg ikke så kategorisk at jeg tror all aktivitet etter barnehage og skole er feil, men en skal være veldig forsiktig med det og virkelig se om det gjør barnet godt elller sliter det ut. Det er vår oppgave ikke deres. De har nok lyst, for de kjenner ikke sine egne begrensninger, de må vi kjenne for dem)

Så en supermamma spør du meg er:

  • En som har mye tid med barna sine.
  • En som oppfordrer til egen lek. Fri lek
  • En som respekterer barns behov for å bearbeide og fordøye hverdagen.
  • En som hjelper barna til å mest mulig ro i hverdagen.
  • En som klarer å ikke ha for mye leker tilgjengelig, men har leker som man kan bruke til mye forskjellig, feks. stoffer, utkledningstøy, klosser,og at en del møbler kan brukes i lek til å bygge hus, båt osv....
  • En som ser og lytter til barna, også det de ikke sier, ikke viser.
  • En som gir enormt med trygghet og kjærlighet, uansett, alltid.
  • En som sørger for at barnet har forutsigbarhet og konsekvens i hverdagen.
  • En som er tydelig, rettferdig og individuell med hvert enkelt barn.
  • En som setter tålmodighet i høysetet når de er små...
  • En som lar dem være med på det en selv gjør, selv det tar litt lengre tid, matlaging, klesvask osv....
  • En som oppmuntrer dem til å bidra til familiesymbiosen, alt etter hvilken alder de er i.

Vi har alle en vei å gå.Jeg tråkker min sti med langsomme prøvende skritt, men også raske ugjennomtenkte sådan, men det viktigste for min del er at jeg ser jeg kan blir bedre, ser at jeg kan slappe av litt her, stramme inn litt der. Jeg ser at utfordringene endrer seg fortere enn jeg klarer å ense, men jeg henger meg på. Jeg ser at like mye som jeg trenger en pust i bakken trenger barna det! Jeg ønsker så sterkt at de skal bli trygge og sterke individer med integritet og rak rygg at alt arbeidet jeg legger inn nå får mening og gir i seg selv energi til å fortsette.

Så til alle mammaer som tror/vet/ønsker at de er en supermamma......Finn det i deg selv som gjør detg til en supermamma!

Husk: Det er like umulig å være supermamma 24/7 som det er å være lykkelig 24/7!!!!

Vi kan bare gjøre så godt vi kan.......og litt til!

Litt ekstra tålmodighet her, litt ekstra innsats der.....som å krydre suppa så den får det lille ekstra i smaken.....Vi kan alltid gjøre mer, men viktigere vi kan være enda bedre til å være her og nå! Ikke jage mot et mål der fremme, ikke stresse mot resultater en ikke vet når en når.

God ettermiddag alle sammen!

 

Fantasi-suppe

Vi lager masse supper, det gjøres vel i de tusen hjem også, særlig nå på høsten. Jeg har heldigvis barn som elsker supper!
Men trenger man oppskrift til deilig suppe?
Neida!
Jeg gikk i grønnsaksskuffen, tok alt jeg fant......Dvs..... Rester:

6 gulrøtter
1/4 kålrot
2 pepperrot
1 ss hakket ingefær
1 håndfull fersk fennikel hakket opp
salt/pepper

Skjær alle grønnsakene i små terninger
Surr m olivenolje og smør
Hell vann over
2 ss maggi suppebuljong, ( den beste!)
La koke til alle grønnsakene er møre og gjennomkokt.

Hell av nesten alt vannet
Miks og mos med stavmixer og
50 gr smør
1/2-1dl melk alt etter hvor tykk du vil ha den

Server m basilikum blader!
Evt. Stek bacon ved siden av og strø over

Dizolve.....en enklere hverdag!

Dizolve tøyvaskemiddel
//sponset//

Jeg prøver alt jeg kan på alle mulige måter å forenkle hverdagen min

Badet er ikke stort og her må hver cm utnyttes!

Dizolve klar til bruk

Med tre små barn, på 85kvm i fjerde etage uten heis, sier det seg selv at forenkling, smarte løsninger og utnyttelse av plassen blir et ganske utfordrende og essensiellt tema i husholdningen vår.

Hverken Stig Henrik eller jeg er minimalister nok så stadig vekk gjør vi forandringer, tar bort og finner nye løsninger på det meste i leiligheten. Etter hvert barn som har kommet og vi har trengt mer plass, river vi oss i håret og prøver etter beste evne å tilpasse rommene, skapene og alt det andre på best mulig måte, og vi ser at vi enda ikke er i mål!

Derfor!

Jeg ble veldig glad da Dizolve dukket opp i postkassen!

Et problem mindre!

Her får vi vaskepulver i posten, og jeg slipper store emballasjer, som tar mye plass i skapene mine. Ikke minst er det deilig å bare rive av en remse, legge inn i maskinen og starte vasken! Da slipper jeg doseringer, søling og grising og vedlikehold av doseringsskuffen, og en trenger heller ikke nøvendigvis mykemiddel, en remse av Dizolve inneholder også tøymykner som er nok til å gjøre tøyet mykt og lett.

Enkelt: Riv av en strips....

Legg en strips inn med tøyet i maskinen...lukk døren og vask!

 

Jeg er når sant skal sies, en skikkelig fan av smarte løsninger med den forutsetning at det faktisk virker! Og der infridde Dizolve 100%.

Skapet før Dizolve...

...og etter....! Mer plass! Lettere å forholde seg til!

Barna er ofte med meg når jeg skal vaske/henge opp tøy, og en av gledene var selvfølgelig å putte i såpe og mykemiddel, men de synes det er vel så gøy å rive av en remse Dizolve, og vite at det er såpe! Litt magi for dem! Enkelt og praktisk for meg!

Gode grunner til å velge Dizolve vaskemiddel:

  • Dizolve kommer rett hjem til deg i pstkassen.
  • Hver pose inneholder , strips, altså 12 vask, og det tar ingen plass!
  • Du har alltid vaskepulver for hånden.
  • Vasker både hvitt og farget tøy
  • Ekstremt mye mindre emballasje
  • Sparer miljøet for frakt og forpakning, som igjen gir mindre forrurensning
  • Lukter friskt og godt
  • Forenkler klesvasken
  • Forenkler hverdagen!

Jeg anbefaler virkelig Dizolve og derfor vil jeg dele dette med dere lesere! 

Nå kan dere også få Dizolve rett hjem i postkassen!

PRØV GRATIS HER 

Bestill en prøvepakning, (12 vask) helt gratis (kun kr.19 i porto) og bli med i trekningen av 1 års forbruk av Dizolve !

Jeg trekker ut en heldig vinner fra dere som har bestillt  gratis prøvepakning av Dizolve på bloggen!

Ønsker dere mer informasjon om dette supre vaskemiddelet, gå inn på: www.dizolve.no

Jeg ønsker å bidra til en enklere hverdag for alle familier der ute, så prøv Dizolve gratis her!

//sponset//

 

 

 

 

 

 

 

 

Savne Pappa......

Lily-Maxine er 5 1/2 år......og hun begynner nå å kjenne på, og å utrykke savn.

Det er en stor sjokkartet opplevelse i den lille kroppen.

Hun kjenner det fysisk, hun kjenner det psykisk, og hun kan sette ord på det!

Forleden kveld kom hun inn til meg på kjøkkenet etter at hun hadde lagt seg, stille gråtende og sa at hun savner pappa. Jeg tok henne på fanget og sa at det skjønte jeg godt, jeg savner ham og, og han savner oss. Det er sånn det er når noen man er glad i er lenge borte, så savner man.

Hun uttrykker ikke noe mer, sier ikke noe om at hun skulle ønske hun kunne snakke med ham på telefon eller noe, bare at hun skulle ønske han bare kunne jobbe sånn at han kunne være hjemme. Jeg støttet alle hennes tanker og forklarte enkelt at han gjør alt han kan for ikke å jobbe borte, men at noen ganger må han det.

Jeg snudde samtalen over til hvor mye morro vi skulle gjøre før han kommer hjem og at det ikke er så veldig lenge til han kommer. Så fortsatte hun med å snakke om andre ting, og da jeg bar henne til sengen, sa hun: "Se mamma, det hjelper å snakke, for nå glemte jeg helt å savne pappa!"

Det blør jo i hjertet mitt når hun er lei seg, samtidig som jeg er stolt for å oppleve alle skrittene hun tar, dette var enda et; Å sette ord på noe hun føler, en sannhet for henne som også stemmer overens med det å være bevisst som menneske, noe hun ikke er klar over at vokser inni henne, en bevissthet om seg selv, og det en føler og tenker.

Å ringe, eller bruke skype når Stig Henrik er borte har jeg ingen god erfaring med, de blir glade med en gang de hører stemmen hans, men når de ikke kan se ham eller ta på ham, blir de fort lei seg og hensikten er borte.

Vi snakker masse om ham, jeg snakker selvfølgelig med ham hver dag men vi unngår det for jentene.

Noen har sikkert bedre erfaring med dette, men jeg må si at i de seks årene jeg har hatt barn, har jeg aldri opplevd at det gleder barna noe å "se" Stig Henrik eller snakke med ham.

Det er som å gi dem en gulrot de aldri kan nå...og den skuffelsen er mye større enn det evt savnet de har som de kjenner, men ikke helt klarer å uttrykke.

Å savne skal man heller ikke nødvendigvis se på som noe negativt, å savne kan være en god ting, som voksen vet vi at det ofte forsterker det vi føler for de vi er glade i, åpner øynene våre hvis vi er i tvil og gleden ved gjensynet er ofte verdt savnet.

Men når det er sagt, mener jeg at barn fra 0-1 år ikke burde bli utsatt for at hovedomsorgsperson, oftest mor, forsvinner fra barnet mer enn noen timer om gangen. De er helt avhengige av nærheten og tryggheten, og selv om de ikke har noe begrep om tid, eller vet hva savn er, gjør det noe med urinnstinktet i dem at mor/far ikke er til stede når de uttrykker dette behovet på sin måte, gråt. Selv om de er i de beste hender er ikke det "bra" nok for den lille. Bare det biologien sier er det eneste riktige: Mor og far.......og etter min mening er mor den aller nærmeste,....Det mener jeg også er biologi og fakta fra naturen side.

Så vi savner her i huset, vi savner pappa, mann og det å være to voksne....men vi holder koken! Vi kaller oss jenteklubben og når er vi halvveis i "ventetiden", eller gressenketiden som jeg kaller den og sukker.....

Gressenken finner styrke!

Å være alene med tre små over så lang tid som tre uker har sine utfordringer.

Ikke bare at jeg er alene om logistikk, kjøring henting, matlaging, stell osv......Det er det at jeg har "Ansvaret"!

Og jeg skal ærlig innrømme at noen kvelder ligger jeg å tenker: Tenk jeg er helt alene med de tre små, jeg alene har ansvaret, tenk om det skjer noe?

Jeg kan noen ganger ligge å tenke negative tanker, som at noen bryter seg inn, at jeg får et illebefinnende osv....totalt ukonstruktive tanker og en ting har jeg tvunget meg selv til å lære:

Å skyve de tankene vekk, vekk, langt vekk!

Hva skal jeg med de? Jeg trenger ikke hypotetiske krisesituasjoner oppå alt det andre jeg har å tenke på i hverdagen.

Men det er en kjennsgjerning at påkjenningen psykisk når en føler at alt er litt tungrodd og man føler seg veldig alene, er ganske utfordrende og nesten daglig tar jeg små oppgjør med meg selv.

Jeg tenker positivt av natur og jeg maner frem psykiske så vel som fysiske krefter til å finne den lyse og livgivende veien i hverdagen som er så full, så full av barn, oppdragelse, praktiske gjøremål men også av alle gledene hver dag tross alt inneholder.

Man smiler hver dag til barna, man smiler hver dag av barna, man får smil hver dag av barna.....av voksne er det ingen selvfølge at man får et smil hver dag, hele uken, hele året......alltid!

Bygger man et luft-lykkeslott av alle smilene, blir det det vakreste og mest oppløftende syn en kan tenke seg!

Så!

Jeg fant krefter i dag hvor jeg følte meg forkjølet, tett og lite "barnevennlig"....og dro til Sognsvann med avispapir, pølse, lompe og kakao på termos, skinnfell til å sitte på og rosiner til "bensin" når trette føtter begynner å protestere.

Vi kom opp dit i strålende solskinn, sanket kvist og lagde bål!

Jeg måtte tenke: Klapp deg selv på skulderen mor, du klarte det!......Barna sier ikke hvor takknemlige de er men de viser det, de nyter naturen, svaberg, vann og ender, de gjenspeiler sitt indre der de ballanserer konsentrert på steiner i vannkanten, og hele dem, kropp og sinn er i ett med omgivelsene....De er lykkelige!....Hverdagslykkelige....hverdagslykke for a´mor.