hits

september 2013

Bursdag!






Jeg er definitivt en av dem som nyter å gjøre i stand til bursdager!

Jeg elsker å pynte, bake og sulle-dulle for barna, de blir oppriktig glade og ser alt jeg har stelt i stand!

Så her kommer et knippe bilder fra helgenen.

Begge de yngste hadde bursdag så her feiret vi tre dager til ende!

Da må en tenke og planlegge så det ikke blir så mye styr....selv om det blir det jo uansett.

Men baking er et viktig område og der er jeg blitt god til å organisere meg selv!

Minimuffins, blir det jo uendelig mange av, så jeg hadde til alle festene, nøttekaken min baker jeg så ofte at den går lett å lage og den baker jeg fersk hver morgen.

Og pyntingen holdt alle dagene gitt!

Det blir rosa bursdag fra A-Å.... Jeg synes rosa er en deilig farge å pynte med, frisk, varm og innbydende.


Presangene må stå i stil til det hele!


Og kortet.....


Da er det første bordet pyntet....små og store gullstjerner som jeg strør utover gir liksom litt prikken over i´en på bordet og barna elsker å leke med dem, lage former men de sitter der!

Disse søte pon pon-girlanderne kjøpte jeg på Nest på Majorstuen


Udekket bord.....


Dekket med servietter og papirsugerør også fra Nest....

Ja et nærbilde....med krone på tallerkenen til bursdagsbarnet


Minimuffins alla Sølje....


Frister det?...... vaniljemuffins m sjokoladekrem og jordbærkrem, perlekuler og bringebær

Browniekake, lavet hjerteform m marsmelows og perlekuler som dekor.

Et bilde av bordet til den store barnebursdagen! Smellbongbonger er fortsatt en suksess!


Selv katten ble kronet og tok det hele med stoisk ro!


Gratulerer søte 4-åringen min!

Hva tenker de på?

 

Å få barnet i tale, å få barnet til å snakke om seg selv, om følelser, opplevelser, frustrasjoner, gleder og ting de undres over.....ja det kan for oss foreldre ofte være en gåte.

Min eldste er 5 1/2 år....og jeg ser at hun tenker, ser at hun undres, ser at hun er bærer av et fullt åpent følelsesregister, likevel spør jeg:

Hva tenker hun på nå?

Ja hva tenker de små barna på?

Ved å stille direkte spørsmål får man sjelden svar, feks: Hvordan har du hatt det idag?....svaret: fint!.....

Jeg føler at det er ofte i helt andre sammenhenger de plutselig kan si noe som de undres over eller som de har opplevd, på godt og vondt.

En kan ikke sette seg ned når det passer en selv å forvente at de skal fortelle fra hjerte alt som bor der av smått og stort.

 

Vi må være tålmodige med de små!

Se på dem, studere dem, og starter de en samtale kan en invitere til fortsettelsen, men spørsmål er heller ikke da en god ide`.

Det er bedre å svare med undring, la dem gi fortsettelsen av svaret.

Å snakke dem etter munnen eller gi svar for dem for fort og for ofte gjør bare at de ikke tenker selv, men venner seg til at vi blir en forlengelse av deres tunge.

Når jeg tenker etter snakker jeg ikke så mye i samtaler med barna enda. Det er mer bilder, felles opplevelser og følelser rundt dette enn ren samtale.

Og det er mye gjentakelser av episoder som har festet seg ekstra godt. feks: Husker du mamma?....at vi red, at vi så....at vi gjorde...at det og det skjedde osv....

og da pleier jeg å svare: ja husker du det?...Altså kaste ballen tilbake istedet for å si: ja det husker jeg....Da pungterer liksom samtalen.

Man skal ikke være så redd for at barna ikke er så informative som vi kanskje skulle ønske.

De snakker når det kommer en anledning og de vil formidle noe, de lever så her og nå at de ikke engang tenker på at vi ikke har vært sammen med dem hele tiden og har opplevd det samme som dem.

Jeg fikk et godt tips av en mor engang, som hver kveld sang sanger om det de hadde opplevd den dagen, og da følte hun at datteren gjennom sang fortalte og reflekterte mye mer enn hun gjorde ved snakking.

Jeg synes det var en veldig fin innfallsvinkel mellom mor og barn.



Ofte når man leker med barna og virkelig går inn i leken, kan leken åpne for at barnet ytrer og sier mye de ellers ikke ville ha sagt.

Jeg beundrer deres måte å møte verden på, prøver å forstå deres ståsted samtidig som jeg respekterer dem og ikke presser dem. 

Det virker ikke som ordet er det viktigste for barn, men opplevelsene de har, bildene de skaper, tankene de har, de har de på en måte sammen med oss og da er det vår oppgave å oppleve dem som de opplever dem sammen med oss, bli med på deres reiser uten å stille så mange krav, da mener jeg verbale krav.

 

Et eks til slutt:

Lily-Maxine, den eldste skulle være med en hjem i klassen. En hun ikke kjenner så godt, og hun kjenner knapt moren. Hun gledet seg, men da det kom til at jeg skulle dra, løp hun etter meg og sa: Kommer du tidlig å henter meg? Kom veldig tidlig mamma!

Da skjønte jeg umiddelbart at hun ikke turde bli med henne likevel og ønsket fra meg som mamma, at jeg skulle hjelpe henne å formulerer det. Ikke til venninden men til henne selv! Så jeg sa da: Du, vil du ikke være med henne hjem likevel? Tør du ikke? Med gråten i halsen ristet hun på hodet, og jeg så at hun ble så uendelig lettet for at jeg tok avgjørelsen for henne ved å si: Det er helt greit å ikke tørre det vennen min, vi finner en annen dag når du tør og har lyst igjen.

Men tenk om jeg ikke hadde lest henne så godt?

For det var ikke nødvendigvis det verbale hun sa som gjorde at jeg forstod hvor ulykkelig hun var for ikke å tørre, det var det at jeg leste henne, så i øynene hennes hva hun virkelig prøvde å si.

Så det er litt sånn med barn:....Men tankene mine får du aldri....

Og det synes jeg er fint! Det liker jeg ved barn, og vi har jo resten av livet sammen til å hjelpe dem å utfolde seg, uttrykke seg og være trygg i den verden vi skaper for dem.

 

Nydelig produkt!

Jeg ble anbefalt å prøve Korres skjønnhetsprodukter av en venninde.

Da jeg var i Hellas i sommer tenkte jeg at det skulle jeg kjøpe der, i og med at det er gresk og koster halvparten av prisen på nettet.

Jeg angrer ikke!

Det er økologiske produkter og de er virkelig gode!

Særlig nattkremen, den er sterk på en måte som gjør at jeg kjenner huden arbeider, det stikker, strammer og kjøler. Som en god ansiktsmaske egentlig!

Ansiktsrensen er også nydelig, lett og luftig skum som føles godt og mykt for huden.


For mer info sjekk: www.korres.com

Anbefales!....Tusen takk Tina for topp anbefaling!

Ta vare på meg selv?.....

 


Jeg fikk spørsmålet her på på bloggen hvordan jeg pleier "meg selv", venner, trening, egentid osv.... når jeg er hjemmeværende.



Jeg tenkte litt på dette og tenkte at det er ikke så lett å svare kjapt på.

Jeg kunne ha svart dette:

Det er mange enkle svar, opp-i-dagen svar som: ikke så mye tid til meg selv, mer asosial, trett om kvelden osv osv.....

men det er et kjedelig svar!

Jeg svarte vedkommende at først og fremst velger en bort veldig mye av sin "egen-tid" når en får barn, 

Og jeg ser ikke på det som et offer, men en reell konsekvens av det å stifte familie!

Det skjer så mye når familien fylles av barneglede, barnerop, barneskriking, barnebegeistring og alt som følger med, at en lett kan glemme seg selv.....for mye.

Da ender en opp med å ofre seg for familien, neglisjere seg selv, gå på akkord med seg selv, i verste fall utslette seg selv.

Alt dette er jeg fullstendig klar over, og at man kan være i faresonen lenge før en ser det selv.

Men hvordan gjør man det da? Kombinerer familie med et selvstendig liv ved siden av?

Det er sevfølgelig veldig individuellt men for meg er det viktig å erkjenne at mye av mitt selvstendige liv må enten inkorporeres i settinger med barna, ha besøk her hjemme, eller at jeg må verdsette de gangene jeg er helt "fri"på en annen måte enn før, da disse stundene er kortere og sjeldnere enn de var før jeg fikk barn.

Og det kom helt naturlig! Nå er begeistringen  for to glass med en venninde en kveld mitt i uken etter at barna har lagt seg enorm!

Jeg nyyter i fulle drag, og er faktisk storfornøyd etter 2-3 timer!

For de stundene blir mye viktigere enn før, de blir mer essensielle enn før, de får meg til å føle meg som et helt menneske, ikke bare mor, ektefelle eller hosmor eller organisator.

Jeg blir en bedre mor av disse "fri-timene"......

Alle trenger påfyll når en opplever den hektiske hverdagen med barn.

Alle trenger å lufte egne tanker, ikke bare mat, søvn, logistikk og "hvordan-går-det-med-barna" tanker.

Vi trenger å bryne de små grå, la hverdag være hverdag men at den kan også inneholde noe inspirerende og lærerikt ved siden av familiekonstulasjonen!

Så jeg prøver virkelig hele tiden å kile inn små sosiale møter med de jeg er glad i.

Jeg har også mye i hjemmet som gjør meg glad, om det er lesing, strikking, og faktisk noen ganger husarbeid. 




Det høres kjerring ut....uff men det å forandre litt på interiøret, lese en god bok, kjenne at en har gjort en dont for at hjemmet skal se fint ut, det gir glede!

Jeg har alltid elsket å være hjemme....lenge før jeg fikk barn. Jeg har alltid hatt et hjem, alltid sett viktigheten av å ha et hjem jeg trives i.

Hjemmet er jo min arbeidsplass, så det er klart jeg trenger å føle trivsel der mer enn bare som et funksjonellt hjem.

Men Roma ble ikke bygget over natten,  å drive familiebedrift er noe av det samme, hele tiden er det forandringer, hele tiden er det overraskelser og utfordringer, og for at jeg skal ta vare på meg selv oppi det hele kan jeg ikke være rigid!

Jeg kan ikke være petimeter, jeg kan ikke legge forventingene for høyt, jeg må hele tiden appellere til min egen tålmodighet og ta en ting ad gangen.

Jeg er ganske spontan av natur, og mange synes det er uforenlig med et forutsigbart familieliv, jeg er ikke enig!

Jeg har de store rammer av forutsigbarhet og rytme, og derfor elsker jeg det uforutsigbare inneimellom!

Jeg planlegger ikke et halvår i forveien, så alt av spontane positive overraskelser gleder meg stort!

Det kan være alt fra en kaffe med en venninde som plutselig hadde tid på formiddagen til barnevakt når en minst venter det, en hjelpende hånd fra uante hold, eller bare at stig henrik har kokkelert sammen middagen når jeg var helt sikker på at det skulle jeg gjøre og ble  dødsliten bare ved tanken!

Men rent utenpå stashing hjelper også på selvfølelsen.

Det kan bli litt lett å dasse rundt i utslitte joggebukser når man er såpass mye hjemme som jeg er, og jeg utfordrer meg selv til å prøve å stæsje meg litt i hverdagen også.

(sko fra shoelounge)

Det skal ikke så mye til så nå gjeder det å fylle garderoben med hverdagsklær som gjør at jeg føler meg som den kvinnen jeg er ikke bare som den moren jeg er! Så man skal unne seg litt shopping i ny og ne, og inneimellom noe skikkelig fint som en har siklet på lenge....alle fortjener det!


Jeg prøver også å stelle negler ganske ofte, både tær og fingre, det gir en god følelse å ta vare på meg selv så det synes litt også!


(går høsten litt grått imøte)

Det viktigste av alt er å prøve å hele tiden i hverdagen gi seg selv små drypp av stimuli, uansett hva det må være....



Nå skal jeg ta litt vare på meg selv.......

Så ta godt vare på dere selv og ha en deilig helg!

 

Beskytte den lille....

foto av Aurora Hoff

Jeg er sikkert i manges øyne ekstrem på hvor mye jeg "beskyttet" barna i spebarns alderen.

Jeg kledde dem i ull fra topp til tå de første 6 mnd....Nå skal det sies at jeg har høst og vinterbarn, men jeg ville nok gjort det uansett. Ull og silke, ull/silke, er det materiale som puster best, holder best på varmen og regulerer temperaturen best. Blir ull våt blir den ikke nødvendigvis kald, den tar opp kroppsvarmen og holder på den.

Men det jeg gjorde mer enn noen andre jeg kjenner er at jeg konsekvent tullet dem inn i et tynt alpakkateppe. Døgnet rundt!

Enten de lå i sengen, ble ammet, ble båret, ble holdt av andre, eller lagt et annet sted, alltid med et teppe rundt seg.

For meg var det helt naturlig.

Jeg tenkte på hvor de kom fra, fra en liten "hule" omsluttet av vann, varmt vann, lyder og bevegelser ble myke, duse og beroligende, og selv om vi alle er skapt til å tåle overgangen "derinneifra" og ut i denne verden ønsket jeg så sterkt å gjøre den overgangen så lite sjokkartet som mulig.

Derfor ullklær, derfor ullteppe, derfor lue på hodet, denne var også stort sett på døgnet rundt.

Ullteppet som er rundt dem gir kroppen og bevegelsene de har litt motstand, akkurat som de er vant til inne i maven, det gir trygghet og varme som jeg mener er godt for dem. 

Jeg bandt dem ikke hardt som noen kulturer gjør, men bare for å gi dem en ekstra varme tett inntil.

foto av Aurora Hoff

(Minstemann....)



(Mellomste.....som ligger og sover på storesøster...)

Når jeg går gjennom bildene, har jeg mest bilder av de søte ansiktene, og resten av kroppen tullet inn, skulle kanskje ønske jeg hadde fler bilder av hele kroppen! Men det valget var det riktige for meg, og jeg tror sterkt at det var godt for barna.

Jeg husker jeg gjorde en fotoshoot for et blad når Indie-Lucia var 8 uker, og de ville ha et så nakent bilde som mulig......Jeg klarte ikke det og sa at et teppe måtte jeg få lov til å ha rundt henne! Snakk om fanatisk!....hi hi...... Men bildene ble fine de! Og hun ble ikke kald.....

Også når jeg begynte med vippestol hadde jeg alltid et teppe rundt dem, da sparket de jo etterhvert dette av, men de hadde det rundt seg!

Og jeg må presisere at barna mine lå aldri og svettet! Det har jeg aldri opplevd!

Jeg er tilogmed sånn at jeg fremdeles kikker ned i vogner og håper de er godt tullet inn....Jeg får faktisk vondt i hjertet når det ikke er tilfelle, men vet jo hvor skjøre småbarnsmødre er, så jeg klarer heller ikke kommentere det selv om jeg noen ganger har veldig lyst. Derimot når jeg ser et lite lite spebarn godt pakket inn blir jeg så glad og gir alltid kompliment til moren, og da blir de så stolte og glade!

Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne eller si at de er dårligere enn meg hvis de gjør annerledes enn meg, jeg bare er så sterkt overbevist om visse temaer når det gjelder barn, så jeg forteller om dem her og håper det er til inspirasjon for mange.

Det handler om å begrense verdensbilde til den lille i forhold til alder, ikke eksponere dem for for mye for tidlig, men dette er et eget tema som jeg skal ta opp senere i bloggen.

Så i skapet mitt er det alltid et lite lager av tepper!




 

Samsoving

Samsoving er alltid et hett tema for småbarnsmødre, kanskje særlig hvis de er førstegangsfødende.

De lærde strides, eller det er fortsatt sprikende råd å få der ute. 

For meg er dette et enormt viktig tema. Jeg synes at det er så mange råd som ikke henger på greip!

For det første, hvorfor er dette i det hele tatt oppe til debatt?

Hvorfor er det ikke en selvfølge at mor og barn samsover, hvorfor er ikke det helt naturlig?

Hvorfor er det så mye råd mot dette? Hvorfor er argumentasjonen så klinisk, praktisk og helt uten følelser?

Jeg har samsovet med alle mine, uten å blunke!

Nærhet nærhet nærhet.......

Jeg vet at på de fleste helsestasjoner fraråder de samsoving. De har mange argumenter deriblant, forebygging av krybbedød og at rutiner er viktig, selv hos de nyfødte.

Jeg er så 100% uenig!

Det finnes ingen måte å skape "gode rutiner" på et spebarn uten å la det gråte, gråte ut fortvilelse for ikke å bli hørt, gråte ut fortvilelse for å ikke kunne uttrykke seg, gråte fordi de blir ensomme og ikke får nok trygghet, gråte seg i søvn, gråte, gråte gråte.

De har bare dette ene redskapet til å uttrykke seg, gråt, og hvis vi lærer dem fra spebarnsalder av, at de ikke blir lyttet til, at vi ikke bryr oss om deres måte å prøve å få kontakt på, ja da setter vi et mønster allerede her hos barnet, som kan føre til tilknytningsproblemer og mangel på tillit opp gjennom livet.

Jeg mener at vi kan aldri, aldri, gir et spebarn for mye oppmerksomhet, for mye kos, for mye kjærlighet eller for mye trygghet. De er helt avhengige av det, de kan faktisk ikke leve uten!

Og hvorfor skal vi da ha begrensinger på dette område?

For å skape "gode rutiner"?

For å gjøre hverdagen vår enklere?

Det vi lærer små barn ved å presse inn rutiner, presse dem til å sove i egen seng....det er å lære dem ensomheten, lære dem å finne seg i ensomheten, finne seg i å bli oversett og overlatt til seg selv.

Ja det er sterke ord, men jeg står for hvert eneste av dem.

Samsoving gjør intet annet enn å skape tillitt, gi barnet følelsen av total trygghet, varme og kjærlighet fra de som står dem nærmest, foreldrene! Og hvorfor i all verden er ikke det en bra ting?

Jeg vet at mange er uenige med meg og har forskning og argumenter imot dette, men min tro på å gjøre barnet trygt veier tyngre enn alle disse.

Jeg tror at hvis spebarnet alltid blir hørt, og får samsove med mor og far vil det bli lettere å legge det i egen seng, å skape rutiner etterhvert fordi da er barnet trygt!

Det er trygg på at de singnalene det sender ut blir lyttet til og at foreldrenes trygge favn aldri er langt unna.

Det har jeg erfart med mine tre, de sover godt i egne senger, og kommer de ruslende inn på natten, avviser vi dem aldri og de sovner fort igjen sammen med oss. Det blir jo selvfølgelig trangt og urolig til tider, men det er en del av det å få barn! Jeg løfter de ofte tilbake til sine senger igjen når de sover godt, eller lar dem bli liggende, og har aldri følt at det går på akkord med rutinene!

Ettersom de blir større skal selvfølgelig ikke de styre natten, men to nakne føtter som kommer tuslende over gulvet er også en gave. De kommer dit de er aller tryggest. Hvordan skal jeg tro at det ikke er et sunt tegn?

Jeg lar også alle mine barn sove på samme rom. Det ligger en trygghet i det også, kjenne nærheten av sine søsken, høre deres pust, venne seg til deres lyder og gråt. Det er utrolig hvor tungt de sover! Minsemanns gråt, hun våkner enda noen ganger på natten, enser de ikke og jeg skifter bleie på den minste i søvne uten at hun våkner....Når barn er trygge sover de også detso tyngre!

Ja jeg repeterer ordet trygghet til det kjedsommelige men det er jo essensen av det vi skal gi de små!

Så samsoving mener jeg ikke ødelegger rutiner eller setter barnet i fare på noen som helst måte, fra naturens side er dette det mest naturlige, og hjertet og følelsene sier oss ofte det som er grunnleggende i oss, å beskytte barnet. Det er natur, det er biologi og jeg skulle ønske helsevesenet i større grad bygget mer oppunder dette i oss, i stedet for å fortelle oss all teori om hva som gjør det enklest for oss foreldre å ha små barn i hus.

I natt ville ikke den minste sove i egen seng, noe hun gjør 90% av alle netter, så da nølte ikke jeg med å løfte henne inn til meg, kjente de lubne armene rundt halsen, hørte den trøtte stemmen si: "Mamma si jente" for så å sovne godt.

Da sovnet jeg også....

Og nedenfor finner dere "vår beste dag" av Erik Bye, sunget av Marit Larsen.....tenk hva dere føler er rett for deg som foreldre og ditt/dine barn mens dere lytter til den vakre sangen....

 

 

Den gode søvnen.....

Som trebarns mor er man ikke akkurat bortskjemt på søvn! Det er intet nytt under solen......Det er heller intet nytt at man skjelden har en hel natts søvn, uten forstyrrelser, uten at noen kommer tuslende, eller skal tisse eller maser om vann eller kos etc etc......



Men det som er nytt er at jeg har oppdaget den beste søvnen i verden!

Det er to ganger i døgnet at jeg noen ganger opplever den søvnen, den dypeste dypeste mest vidunderlige søvnen. Hvor alle tanker, alle følelser, bekymringer og utfordringer letter ut av kroppen. Akkurat som sjelen tar seg en flyvetur og lar kroppen min i fred, det er den beste søvnen.

Det er når jeg får sove lengre på morningen og Stig Henrik står opp med barna....når jeg hører de pusle, snakke og leke og jeg bare svever videre, videre uten dem fordi de er i trygge hender. Selv om det bare er en liten time, så er den frihetsfølelsen av å kunne sove så uendelig deilig! Og jeg sover så tungt så tungt. Hvis jeg da ikke trenger å våkne fort og kan ligge å lese litt mens jeg våkner ordentlig er det prikken over i´en....det summer utenfor min lukkede dør, mens jeg er overlatt til meg selv, den hellige ensomheten, ene-tiden i stillheten i rommet vel vitende om det yrende liv rett utenfor døren.

Det andre tidspunktet er hvis jeg kan ta meg en ettermiddagslur mens stig Henrik eller mormor eller noen er med barna. Det gir akkurat den samme følelsen selv om det bare er en liten halvtime.

For den søvnen jeg kan få på kvelden når de har lagt seg er ikke den samme! Da sover de søtt og jeg kan ha egen tid, eller være sosial. Jeg har fått helt lakenskrekk for å legge meg på "fritiden"!

Jeg burde legge meg tidlig så ofte jeg kan, hverdagen er hard nok som den er, men hvis jeg legger meg tidlig hver kveld.....når skal jeg da få samlet mine tanker, vært med venner eller mannen min? Så kvelden blir ofte, nesten alltid alt for sen, fordi den søvnen jeg "burde" tai tiden fra 20-23....den får ikke søvnen stjele! Det er min tid!

Her er noen bilder fra en slik morgen på Finnskogen. Stig Henrik stod opp, tok med seg jentene ut i øsende regnvær og jeg lå igjen, under varm dyne og var lykkelig!

Hjem fra deilig skogstur! Jeg sitter på trappen med morgenkaffe....

De kommer ikke tomhente! Og jeg må gjette hva slags skatt de har funnet i skogen...

De var så spente, de var så stolte, og jeg er lykkelig men trett mor som prøver å gjette....

 

Kantareller!.....Hva mer kan en ønske seg......




 

De store tar vare på de små....

Det er vakkert, det er inderlig, det er fyllt av empatisk lys når de litt eldre tar vare på de små.

Her i huset er i tett i alder men behovet og instinket for å ta vare på hverandre går hånd i hånd med erting, krangling, sjalusi og oppmerksomhetsbehov.

Jeg kan ofte sitte å betrakte når slike ta-vare-på situasjoner oppstår. Hjertet svulmer og gråter av glede.

Det er så harmonisk så i ett med hva mennesket har mest av: kjærlighet.

Og det er tydelig status forskjeller i slike stunder. Hun i midten er altfor mye lillesøster som strekker og higer sin vei opp til storesøster så hun glemmer helt at også hun er en ansvarsfull storesøster.

Når de to minste er sammen er den midterste så varsom og påpasselig med den minste, men når den største kommer er hun igjen lillesøster.

Den minste ser opp til de store, men har det så godt i seg selv, og leker gjerne alene.

Hun må være trygg før hun lar de store ta vare på seg.

Er de for voldsomme og høylydte søker hun andre steder hen.

Den eldste har en sjelden indre ro, og hun kan roe ned og beskytte sine småsøstre på en gripende måte, like mye som hun kan hovere, erte og overgå de små.

Det er i de stundene når de viser sitt sanne jeg, sin sanne søskenkjærlighet at verden stopper litt opp, vinden stilner, solen varmer ekstra, blomstene lukter enda sterkere og roen senker seg som et teppe over det som skjer mellom disse små menneskene.

Ikke noe annet eksisterer enn omsorgen og tilliten mellom de to.

Det er fint når disse stundene oppstår helt av seg selv, men det er også viktig å oppmuntre til det. Det er fint for et barn og kjenne en mestringsfølelse ved å hjelpe de som er mindre enn seg, og det er godt for de som er mindre å se at de større bryr seg, og lærer dem mangt. Barn lærer godt av hverandre og i samspill med hverandre derfor er det også veldig fint at barn i forskjellige aldre leker sammen. 

Her i huset er jeg nødt til å oppmuntre dem til å hjelpe hverandre, jeg ser nå at det er verdifullt for familiesymbiosen men også veldig fruktbart i oppdragelsen. Ber jeg den eldste hjelpe meg dekke bordet kommer gjerne mellomste og melder sin interesse, slik får ikke bare jeg hjelp men de synes det er morro, ikke arbeid. Den minste hjelper meg masse med klesvask, tar ut av maskinen, rister og gir det til meg, likedan med oppvasken....hun synes det er gøy!....og vi to er sammen. Da kan en eldre komme og hjelpe side om side med oss og slik viser jeg også at vi hjelper hverandre som noe hyggelig ikke nødvendigvis som et krav.

Også når de rydder sier jeg vi må hjelpe hverandre, selv om ikke alle har rotet, hjelper vi hverandre å få det pent rundt oss. De ser meg gjøre det hele tiden og da er det jo om å gjøre at jeg ikke viser det som noe kjedelig eller irriterende arbeid, men noe som får oss til å ha det hyggelig sammen!

Jeg lar dem mate hverandre, også ved bordet kan de være gode forbilder, ikke bare ved å sitte pent eller spise ordentlig, men ved å hjelpe hverandre! Ofte har jeg faktisk opplevd at den minste tar imot hjelp fra storesøstrene selv om hun tilsynelatende ikke vil ha mer mat når jeg tilbyr min hjelp. Da blir det ikke bare å spise som er fokus, men samspillet mellom søsken!


Storesøsters hånd er god å holde i...


Også i lek oppforder jeg dem til å hjelpe hverandre i stedet for at jeg er den som hjelper, og de blir flinkere og flinkere til dette.

Så oppfordre barna hele tiden til å vise sin empati, ikke gjennom ord men gjennom lek og andre handlinger gjennom dagen.....god søndag!

Respekt




Jeg hadde akkurat en lang samtale med en venninde om respekt.

Om respekten vi føler vi får/ikke får fra våre barn.

Det er et viktig tema, et vanskelig tema og et høyst nødvendig tema når man har tre små og skal få hverdagen til å bli så hyggelig som mulig, så "smooth" som mulig og uten at foreldrene river seg i håret hver halve time og barna furter deretter, er oppsternasige, utakknemlige, frekke, likegyldige og viser lite respekt.

Vi snakket om hvor mye bare i løpet av en generasjon den selvfølgelige respekten for voksne har svunnet hen.....i for stor grad rett og slett!

Jeg si noen ord om hvordan vi voksne kan ta grep, kan forandre dårlige rutiner til gode rutiner, forandre mas og kjefting til lydhør dialog og ikke minst få den respekten vi fortjener uten at vi utøver dårlig pedagogikk eller overfører våre dårlige vaner på barnet.

For det første er det veldig viktig å forenkle oppdragelsen!

Min mor sier dette til stadighet og jeg skjønner faktisk hva hun mener. Vi foreldre i dag er altfor flinke til å overkommunisere, intellektualisere, og forklare barna opp og ned i mente hvorfor vi sier det vi sier, hvorfor det vi bestemmer er slik og slik o.s.v......Vi snakker over hodet på dem og oppnår kun forvirring!

Nå snakker jeg selvfølgelig om de små barna, la oss si frem til skolealder.

Vi kan være mye enklere i våre svar, men da må vi mene det vi sier å stå for det vi sier!

Spør barnet om kjeks, kan man enkelt og greit svare nei....Vi trenger ikke da å legge til :...fordi det er middag snart...de skal få senere e.l. Et nei er et nei, og det burde holde! Da bør barnet respektere svaret, akkurat som vi respekterer spørsmålet og svarer ordentlig. Ikke nødvendigvis i barnets favør men dog, et svar.

Maser barnet kan en bare gjenta det enkle "neiet" og si at nå har de fått svaret og de trenger ikke spørre mer om det. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men det er så mye småmasing i løpet av en dag at hvis jeg vingler og vangler og svarer i hytt og pine, skyter jeg meg sev i foten og er garantert en god dose masing om de forskjelligste ting i løpet av dagen.

Jeg merker så enorm forskjell når jeg klarer å være konsekvent gjennom dagen og når jeg gir etter. Det er jeg sikkert ikke alene om.

Det samme gjelder, klær/påkledning og klesvalg.

Jo tideligere vi gir dem valgmuligheter og åpner for at de styrer jo mer konflikter blir det. For det er jo klart at vi må overstyre, så hvorfor ikke ta hele styringen?

Det er bedre at vi tar valget for dem i det store og det hele. Men noen ganger kan vi åpne for at de kan velge, men det er fordi vi sier at de kan velge, ikke fordi de spør om å få velge!

Jeg erfarer at når jeg kommer dem i forkjøpet og foreslår noe de kan velge, går alt enklere enn hvis de maser om å få velge og jeg gir etter.

vi må heller ikke glemme å gi dem den respekten vi forventer av dem!

Her tror jeg vi som foreldre går oftere i baret enn vi tror, og at barna blir farvet av det og det er da vi ser problemet.

Når vi svarer dem, når de henvender seg til oss og når de vil vise oss noe , må vi svare/handle helhjertet! Ta oss tid til å høre dem ut, ta oss tid til å bøye oss ned, se dem inn i øynene, la dem ta den tiden de trenger for å si det som skal sies. Ser vi på en tegning er ikke. "å så fin tegning" nødvendigvis et bra svar. Et bra svar er å snakke om det de har tegnet, snakke om farvene, mønsteret eller bilde, spørre dem, la dem fortelle. Ofte kan tegninger vise følelser frustrasjon eller bearbeidelse av hendelser.

Ønsker vi respekt må vi fylle huset med respekt. Vi må vise dem at vi repekterer deres leker, våre ting, vi respekter en stemning de er i, en stemning vi laver for dem, vi respekterer at de er uenige med oss men at foreldrene bestemmer, vi respekterer hverandre og familiesymbiosen, ja respekten må vises ikke bare i ord og handling men i hele livsførselen.

Jeg er veldig opptatt av at det skal bli ryddet på kvelden, at vi skal våkne til et ryddig og pent hjem. Det er en form for respekt, respekt for det hjemmet vi lever i sammen.

Kaos  rundt oss gir kaos i det indre, en enkel sannhet, men jeg tror den er viktigere og trenger mer omtanke enn vi tror!

Tenne lys ved middagsbordet, si takk for maten sammen. Min tanke er å samle oss om hver enkelt ting vi gjør, ikke bare vimse fra det ene til det andre, uten tydelige overganger.

Derfor er forberedelsene også viktig. Å forberede barnet, gjøre dagen oversiktlig for dem hjelper også for respekten. De ser at foreldrene viser dem respekt og forteller dem hva som skal skje, det gir mindre rom for protester og vingling.

Jeg er også veldig opptatt av estetikk i oss, rundt oss og i det vi gjør. Så når vi rydder dukker og leker har alt sin plass,, ingen ting slenges rundt når vi rydder, hvordan skal de da få respekt for lekene sine hvis jeg sier det er greit å kaste alle lekene i en kasse om kvelden og kalle det rydding?

Derfor har jeg aldri servert dem med plastikk tallerkner osv...de har alltid fått porselen. Jerg gir dem tillit til at de har respekt for ting som går lett i stykker.

Hm......Kanskje noen gode tanker på veien? Jeg har mye å si om det og klarer ikke helt å være konsis nok, men vi må vise mer tålmodighet og gi mer av vår tid for å skape respekt, skape en trygg og samlet atmosfære.

Jeg kommer i allefall ikke utenom disse to viktige ordene i min oppdragelse:

TID OG TÅLMODIGHET

 

 

 

Gressenke




Mannen har dratt....nå skal han jobbe utenombys i mange mange uker og jeg har stålsatt meg, for nå skal jenteklubben klare seg selv!

Det jeg vil si er at jeg ikke har noe problem med at Stig Henrik er borte. For det første fyller det jo opp kjøleskapet og for det andre unner jeg ham kunstnerisk utfoldelse og at han får gjøre det han er så god på,å være skuespiller!

Ikke at det er det eneste han kan, han er litt av et multitalent, men det er godt å vite at når han er borte, er jeg trygg her hjemme, trygg på ham, trygg på oss og det vi har, og trygg på at jeg klarer å holde fortet alene.

En god venninde fortalte meg om hvor lykkelig hun var en kveld hun spaserte med sin mann, holdt hånden hans og tenkte at det fantes ingen ting bedre enn å holde den hånden, vite at den hånden hadde vært der i 17 år, og hun ønsket ikke noe annet enn at den hånden, akkurat den hånden som hun kjente så godt alltid skulle ligge der, i hennes.

Det var så vakkert beskrevet og jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Så Stig Henrik som jeg elsker: Du ga meg et dikt engang, jeg tenker ofte på det, og det er sjelden et dikt rommer så mange sanne ord, så mange vakre bilder om det å være i et samliv, det er vår livslinje skrevet der, vår tro på hva et samliv er:

Å EIGA:av Aslaug Vaa

Stundom spør ein:

Kan ein eiga et anna menneskje?

Når to møtest

i hug og hold

og kjenner seg eitt

so ikkje anna er te-

kjenner seg eitt

i eit augnekast,

i eit lite ord,

i ein tanke,

i hugskot

som fer som kornmod

ivi blømande engjir-

kjenner seg eitt

i det ein aller nevner

men som er som svalande regn

for solbrend mold.

 

Når to hev møtt einannan

slik at ikkje anna var te,

slik at dei kjende seg sterkar enn alt

og veikar enn alt,

skjønna berget, so hardt det er,

skjønna blomen, så mjuk han er-

Og stend einsmalle att.

Er ein då einsmall?

Er ikkje då det andre men`skje med

i kvar rørsle ein gjer?

Ja, kan ein då noko sinn bli einsmall att?

 

Når to gjev seg til kvarandre,

og dei stend einsmalle att

kjem det ein stri

i hugen,

i holdet,

om det å eiga

og det å være fri.

 

For enno er men`skje bundne

og veit ikkje kva dei sei

når dei kviskrar til hverandre:

eg elskar deg.

 

Fyrst dei hev sagt ordet

rymer dei

som for ein brand dei hev sett på.

 

Fyrst når to men`skje kan sei til kvarandre:

Gå der du vil,

du er du!

Gjer det du vil,

eg er eg-

 

Men eg ser vegen din

og eg lyder etter fotefari dine

og eg kjenner din vilje

strøyma gjenom blodet

i javne, rolege pulsslag-

 

Fyrst då kan to men`skje eiga kvarandre.

Følelser til 4



Det jeg oppdaget fort som mor var at barnets følelsesliv manifisterte seg i meg og ble også en del av mitt følelsesliv.

Så i dag bærer jeg følelseslivet til fire personer.

Det krever sitt og jeg har brukt mye tid, tanker og energi på å vende meg til denne nye måten å leve på.

For ikke lenge siden skrev jeg litt om trass, men da bare om følelsene til barnet. Men det er like mye mine følelser som får gjennomgå.

Det er lett å glemme!

I følelseslade episoder med barna får de all min fokus og all min energi går med til å hjelpe dem med å få orden på det innvendige kaoset, men jeg glemmer meg selv.

Ja, jeg kan uttrykke og kjenne på at jeg blir sliten , eller utålmodig eller irritert, men jeg glemmer at jeg bærer deres følelser og det er mye mer krevende enn det kan virke!

Vi har hatt to uker i heimen nå med ganske huskestue og tre jenter som alle går gjennom noe nytt, ja alle har fått rokket litt i grunnvollene sine. Jeg blir med på reisen som best jeg kan, men de får så mye at jeg glemmer å bearbeide mitt eget indre. Mitt eget kaos, min egen frustrasjon og uforløste tanker. Da det gikk opp for meg før helgen, brast det litt og jeg måtte gi meg selv litt rom til å la følelsene spille ut, tømmes, bearbeides.

Ved erkjennelsen at jeg bærer deres følelsesliv har jeg også et ansvar for meg selv; å klare å finne måter som gjør det hele levelig. Jeg må verbalt fortelle meg selv at jeg må gi slipp noen ganger, at jeg må skille på deres følelser og mine egne følelser, det kan lett bli en smørje og totalt følelseskoas som igjen ville gjort meg frynsete og ganske udugelig som mor.

Det er situasjoner hvor deres verden faller i grus, da må jeg stå fjellstøtt og hjelpe dem med å kravle seg opp igjen, så er det andre situasjoner hvor både mine følelser og barnets følelser kan komme i et samspill som løser en gitt situasjon. Fwks hvis minsten tegner på veggen og jeg forteller at det ble jeg lei meg for at hun gjorde og det må hun ikke gjøre igjen, kan ha bedre effekt enn skjelling og smelling. Å appellere til deres empati gjennom handling og kroppspråk er en fin ting så lenge man ikke går lenger og intelektualliserer oppdragelsen. De er for små og for mange ord stenger de bare ute.

Handling sier mer enn tusen ord! også i oppdragelsen.

Så lenge jeg tenker på det jeg har skrevet her er det også en gave at barna føles så tett oppunder hjertet, men det er viktig å skille på egne og barnas følelser, ikke bare for ordens skyld men også for å unngå å bli sentimental. Det er lett å bli den foreldren som selv aldri kutter navlestrengen til sine barn, og der vil ingen ende opp, hverken den voksne eller barnet.