august 2013

Høst = Sanking !

Jeg er en hardbarka oslo-by jente....... Elsker byen og kan ikke tenke meg å flytte ut selv om det til tider frister å flytte fra leilighet i 4 etage uten heis med tre barn, å bo i hus og hage et idyllisk sted utenfor byen.
Men denne byen kjenner jeg og den er min og jeg er så glad for tanken på at barna skal vokse opp her og få den tilhørigheten jeg kjenner så sterkt.

Likevel er jeg en sanker.
Hvis jeg ikke høster noe på denne tiden, bær frukt osv....føler jeg at jeg ikke har gjort noe for naturen, gitt tilbake noe i takknemlighet for alt den gir oss.

Det høres kanskje litt klisje ut, men jeg har et behov på denne tiden av året,for å plukke, sylte, safte og spise naturens goder.

Det gir meg en ro å sitte på en krakk, høre på P1, og plukke litervis med rips som jeg har gjort idag.

Det bugner av bær i år, og det jubler inni meg når jeg tenker på all den deilige ripssaften vi skal drikke og som jeg skal by alle som kommer innom utover høsten.

En hel dag tok det, men pauser og barna som er "all over".... å plukke en busk!!!!!!
Og det er vidunderlig når jentene plukker, spiser og hjelper meg...... Det er ferie det og!

Så sankingen fortsetter i morgen, nå kan bare høsten komme! Kjeller og fryser fylles opp og jeg får litt ekstra ro sjelen.

Høsten er rundt hjørnet

Realiteten er som den er....høsten kommer!

Jeg stakk innom Acne på Løkka or rasket med meg denne cardiganen som jeg vet jeg kommer til å elske!

Deilig mohair.....varm god og et allround plagg jeg alltid kan slenge på meg.

Fra husmora til husmora, vel fortjent!





Trass






Den kommer og går....den trassen....

Den første uken på skolen for eldstemann har vært så fyllt av innrykk og opplevelser at hun har vært helt utslitt!

Utslitt men glad!

Men da skal det utrolig lite til for at hun bikker over.

På skolen og sosialt oppfører hun seg så bra og tar seg så sammen på alle måter at et sted må jo frustrasjon få utløp! Og det er selvfølgelig hjemme. Vi hadde en kveld hvor hun var helt gåen og klikket i vater. Da er det sinne, gråt, og sparking.....Alle sanser, fysisk og psykisk går over sine bredder og det er ingen lett oppgave som foreldre og roe dem ned. Jeg holdt og holdt henne, sa at hun skulle gråte ferdig, få det ut, men ingen ting hjalp.

Her har jeg et dilemma, skal jeg la pappa overta? Eller skal jeg stå løpet ut? "Konflikten" startet jo mellom oss og burde ikke jeg da som voksen vise henne at jeg er der men at jeg ikke gir meg og at hun må finne seg i at jeg ikke gir etter?

Jeg har erfaring med at når raseriet endelig går over og jeg har vært der hele tiden og ikke gitt meg, er hun veldig nære, kosete og takknemlig for at jeg viste henne at hun kan stole på meg, at jeg sier og gjør det jeg mener. Det er jo også en form for konsekvens.

Men denne gangen nyttet ingen ting, pappa ville hun heller ikke vite av, vi var helt ubrukelige, hun skulle holde oss våkne hele natten, og hvis vi prøvde å sove skulle hun vekke oss med trompet!!! (ha ha, da måtte jeg le inni meg...)

Vi hadde en siste mulighet, farmor var på besøk....hun gikk inn og hun klarte å bryte sirkelen, for det handler egentlig ikke om sinne, eller om henne eller mamma og pappa, det handler om å bryne seg på de som bestemmer, bryne vilje meninger og mot.

Hun sovnet.......rolig...men jeg satt igjen med spørsmålet: Burde jeg stått løpet ut? Ikke gitt meg og overlate henne til noen andre, eller er det viktigere at hun bryter "sinne-transen" enn at jeg står løpet ut?

Vi gjør begge deler her i huset.



Noen tanker om dette der ute?

Første skoledag!

Så kom dagen......

Så kom første skoledag for vår eldste deilige "bolibo", Lily-Maxine......



Stolt, spent,  ivrig, alvorlig...ja andektig.....rolig....Lily-Maxine er roen selv, betrakter, tar inn og handler når hun selv er klar.

Stolte foreldre, ja....Men jeg var ikke mest stolt jeg var mest fylt med hennes ro, ble med hennes reise inn i dette nye, og da jeg stod der og hun ble ropt opp...da hun tok læreren i hånden og stilte seg med de andre barna, var jeg ikke rørt og stolt men glad for henne, glad på hennes vegne....klarte rett og slett ikke føle helt selv, men følte med henne prøvde å puste hennes pust, betrakte hennes opplevelse av dette nye, dette spennende som det er å være første skoledags barn.




Det var en vakker stund for meg som mamma å stå og betrakte henne der hun stod så forventningsfull, litt tilknytt men dog åpen og fulgte med på alle barna som ble ropt opp.

Ja det var en vakker opplevelse, en opplevelse jeg gir en spesiell plass i mitt innerste mamma hjerte.




Til Lily-Maxine fra Mamma

Strukket, men strekker seg

Rede, på plass, klar for livets vei.

Så liten i verden så stor

likevel går skrittene, ut, frem....avsted fra mor.

Du ser det som ikke alle ser

tankene utvikles blir fler og fler.

Du anammer en følelse, et himmelvelv

som jeg strever med å forstå selv.

Du bærer en sjerne i ditt indre

til tider åpner du opp, lar den tindre.

De øyeblikk er jeg der min skatt,

og ønsker at i alle slike stunder føler du deg ei forlatt.

Men forsiktig hånd og et indre fylt av tro på deg,

ønsker jeg deg lykke til på livets vei.




Regnværsaktivitet

Memoryspill....hjemmelaget sådan!

Ute regnet det......mellomste er lit forkjølet og tufs så skogstur var ikke helt det vi kunne, så da snudde jeg meg rundt dro med alle tre opp til min gode venninde Tina og hennes tre skjønne jenter.....

Jeg hadde en plan!

Vi lagde hjemmelaget memoryspill til alles jubel og glede.

De satte i gang med friskt mot og resultatet ble kjempe fint!

Vi rakk ikke spille det men det gjør vi neste gang vi sees!

Så her har dere et lite tips i hverdagen!

 

Kjøp papp, feks. gullpapp, og klipp opp i firkanter.

Det gjør egentlig ikke noe at de ikke er helt like, da kan det bli en del av spillet at man også husker form på "kortet", ikke bare bilde.

Tegn sammen med barna to og to like tegninger. De synes det var kjempe gøy å tegne likt to ganger. Det i seg selv er en liten øvelse på mestring.

Så da er det bare å spille! Hele familien!

Oslo´s siste barnepark!

 

Ja nå skal jeg gi en liten salut, og si noen ord om Sofienberg barnepark på Løkka.

Oslo´s siste barnepark som jeg har vært med på å redde fra nedleggelse to år på rad!

Bydelene styres mye av Arbeiderpartiet og SV og disse ønsker ikke, tydeligvis, det mangfoldet i tilbud de ellers skryter av at de arbeider for.

For de siste årene har en etter en av parkene blitt stengt og nå er det altså bare en igjen!

Det er en liten tragedie for alle små barn som har foreldre som vil velge mer tid med barna men som vil gi dem litt ute/leketid med andre barn i trygge omgivelser.

Fri lek står i høysetet men "tantene" er så absoultt pedagogiske og pedagoger når det kommer til sosialt samvær, samhold, sangstunder og felles måltid.

Det er et vidunderlig tilbud som nå nesten er utslettet i Oslo by.

Mine to eldste har gått i denne parken, og minstemann skal så vidt begynne litt i disse dager.8juhjhb  bv?Jeg er så glad i de ansatte og har så gode skussmål å gi dette tilbudet at da jeg skjønte alvoret i truslene om nedleggelse på helt ubegrunnede argumenter, tro jeg til, troppet opp på budsjettmøtet i bydelen og sa noen sannhetens ord til politikerne.

Jeg snakket som mor, som talsmann for barna, og på vegne av alle oss foreldre som ønsker alternative tilbud til de små barna, og sa ganske så rett fra levra at nå fikk de jaggu meg skjerpe seg, og se verdien av et slikt tilbud. Parkene rundt om har eksistert i mange mange år, og hvorfor, når det fremdeles er et behov og ettersprøsel etter dette tilbudet skal de legge det ned?

De politiske argumenter er som alltid, innsparing og at det nå er full barnehagedekning i byen!

Poenget er jo at de som velger park, ikke VIL sende barnet i barnehage, og det økonomiske aspeketet av drift av barnepark er rett og slett helt på jordet, da driften utgjør en ekstremt liten del hav hver enkelt bydels budsjett......

Så jeg er faktisk ikke så lite stolt av at jeg, og andre ildsjeler, faktisk har klart å opprettholde parken.

Oslo´s eneste og siste!

Ånsker der å støtte den/oss gå inn på Face book:

 https://www.facebook.com/groups/114477455251414/

For mer info om parken:

 http://www.barnehager.oslo.kommune.no/sofienbergarken-barnepark/

Indie Lucia hadde sin første dag på torsdag! Storesøster Lily-maxine ble med og det var ikke en lite stolt jente med sekk på ryggen som strenet inn i parken! Det er så trygt og godt for meg som mor, jeg kjenner de ansatte så godt, nå er det fremdeles få barn i parken og jeg vet at hun har det så godt som bare det! Vi var der en stund sammen, så dro jeg en times tid, og da jeg kom tilbake var hun bare et stort smil og fornøyd....men dødstrett....så det sier litt om hvor lite som skal til av miljøforandring uten foreldre tilstede, før de blir utslitte!



De er på høygir, alle sanser er spente og skjerpet, og psykisk er det en kjempe opplevelse som krever at man tar det veldig med ro i begynnelsen og ikke lenge ad gangen. Det er så mange inntrykk og opplevelser som skal fordøyes, nye voksne som man skal forholde seg til å bli kjent med, at den ene timen var mer enn nok!

 







 

 

Ferien

Vi har hatt deilige 2 måneders ferie i år....

Ja, det er sånn når man velger Steiner barnehage og Steinerskole, de vil og mener at barna trenger en lang ferie.

Og jeg skjønner dette mer enn noen gang.

Med det presset de blir utsatt for i pedagogisk øyemed så alt for tidlig, spør du meg, blir avbrekket med deilige sommerdager, lange dager, mange uker, viktigere enn noen gang.

Vil vi unngå skoletretthet, slitne barn, og stressede barn i tidlig alder, bør alle ferier respekteres! Tas på alvor!

Barna må også her tas på alvor!

 

Jeg vet at mange allerede nå reiser bust, blir provosert og sinte på meg....De må jo jobbe, de har bare så og så mange uker ferie i løpet av et år, tidsklemma har skikkelig balletak på dem, og barna blir taperne.

Jeg sier igjen, for å være forut for rabalder, at alle dere arbeidende foreldre har min fulle sympati og støtte.

Jeg runger ut med dette fordi SYSTEMET må forandres!

Tenk når jeg var liten, det er tross alt ikke mer enn 30 år siden hadde vi alle sammen 2mnd sommerferie....og da gleeeedet vi oss til første skoledag, for da var vi mettet av ferie, av familie, av å kjede oss litt inneimellom, av bading,av plukking av bær og epleslang.

Nå skjønner jeg hvorfor det er balsam for sjelen for et lite barnesinn med avbrekkene fra hverdagen. Jeg skal love dere at det ikke er bare bare som foreldre....Det er vidunderlig, men det er 24/7 på, barna er oppå oss på godt og vondt.

Men jeg mener også som et lite stikk i siden, at arbeidende foreldre også må være med på å sette standard, være med på å presse de vedtatte lover og regler, presse sjefer og hverandre til å forbedre det arbeidende samfunn til å bli et barnevennlig samfunn.

Ja kall det en utopi men flere ganger opp gjennom historien har vi vært innom dette......da det var mulig og sosialt akseptert å være husmor og hjemmeværende tror jeg samfunnet var på rett vei. Likevel er jeg for at kvinner skal arbeide hvis de vil og ønsker, men når det kommer ba

rn i bilde må mor og far skjerpe sansene, være ærlige mot seg selv, hverandre og barna og tørre å ta de valgene de mener er best.

Og ja, mange mener det er best sånn som samfunnet generellt fungerer idag, men jeg blir aldri med på den bølgen! Aldri!

Nå skal det være sagt at jeg er snart over "småbarns-kneika", nesten seks år har den vart, og jeg begynner å ville og søke tilbake til en yrkesaktiv karriere, men ikke for enhver pris.

Det største karrierevalget var barn......sånn er det.

Vær uenig med meg, men sånn ser min virkelighet ut.

Ferien er sååå utrolig viktig for familiesymbiosen at nå må vi snart skjønne hvor essensielt det er med fri, fritid og frihet!

 

 









Den forsvunne diamant



......Ja det som vi alle har frykt for skjedde oss i sommer.....

....Vår yngste forsvant for oss.....i Kristiansand dyrepark....

Det er nesten en klisje, av alle steder der, men det skjedde og det satte et støkk i meg jeg ikke helt klarte å bearbeide der og da.

Jeg tok av en sokk og satt på en sko på mellomste, Rosalind, og da jeg så opp......Indie-Lucia borte!

Vi var tre voksne og tre barn......det virket som det var umulig at det kunne skje, men jeg så rundt, og borte var hun.

Først lette jeg rolig;- i dyrebutikken rett ved siden av, hun var sikkert og kikket på kosedyrene......ikke der, ikke noe sted å se.

Fremdeles tok ikke panikken meg, men jeg begynte å lete hektisk, med Rosalind i hånden som sa: "Vi må løpe mamma, så finner vi henne!"

Stig Henrik gikk for å si ifra til de som jobbet der.....pulsen steg, vi lette mer febrilsk nå.

Da det var gått ca 10 min slo den inn, følelsen......den verste......Hvordan har Indie-Lucia det nå?

Har panikken nådd henne?

Eller neste tanke, som jeg måtte skyve vekk, .....noen har tatt henne.....

Dette er jo et eldorado for barne kidnappere.

Jeg rakk heldigvis ikke ikke synke ned i panikken....der!!!

Hun satt på armen til farmor, smilte og var seg selv!

En dame hadde funnet henne....og hun var storfornøyd! Hun hadde bare gått seg en tur!

Da klarte jeg en ting som jeg er stolt av.

Da jeg så henne, gikk til henne, og tok henne i armene, klarte jeg å overføre hennes positive energi over på min reaksjon.

I stedet for å klamre meg til henne og vise hvor lettet og uutsigelig glad jeg var for å se henne, smilte jeg til henne og sa: " Har du gått deg en tur du? Det var vel fint!"

Så var vi samlet igjen, fortsatte en topp dag i dyreparken og la vekk all uro og angst vi hadde følt på bare for noen minutter siden.




 

Det rare var at morgenen etter hadde jeg så vondt i halebenet at jeg nesten ikke klarte å stå opp.

Jeg sa det til svigermor som, foruten å være en skjønn dame, kan mye om alternativ behandling på et bredt spekter....healing, feeling you name it!....

Og så spurte jeg henne om hun hadde hørt om Bach blomster.

Joda hun kunne om det, hadde oljene, fant ut med pendelen sin hvilken olje jeg trengte, og da jeg leste om hva den skulle hjelpe mot var det bl.a. :en sjokkerende opplevelse, et uforventet traume!

Tro det eller ei, en halv time senere var smertene i halebenet borte!

Jeg ble klar over hvor sjelsettende forsvinningen hadde vært. Jeg hadde ikke bearbeidet følelsen men i det jeg ble klar over at følelsen satt fysisk i kroppen kunne jeg slippe det ut.

.......Det var en spesiell opplevelse.....

Ferie modus

Det er noe med det...... Har jeg ferie prøver jeg å skru av alle knapper som stresser, frustrerer og distraherer meg i forhold til det jeg egentlig skal: HA FERIE! Nå vet jo vi som foreldre at mye av ferien blir mer " feriemodus" men mye arbeid lell, dog jeg har hatt en vidunderlig sommer, mange tanker og ideer har romstert og barna har vært 150% oppå meg!

Derfor har bloggen vært stille, derfor har jeg ørlite dårlig samvittighet for det, derfor er jeg takknemlig for at dere ikke har gitt opp men kikket innom bloggen jevnlig.

Så nå er jeg tilbake og skal fortsette der jeg slapp, med provokasjon ideer og hverdagstanker!

Håper alle har hatt en vidunderlig sommer!

hits