hits

juli 2013

Biltur!

Vi har vært i Arendal og tenkte at en gang må være den første, så vi kjørte da barna skulle legge seg, ca19.

Vi har aldri prøvd det før og var spente på om de ville sove hele turen, og sove videre når vi bar dem i seng.
Vi la dem i pysj og med dyner, tepper,dukker og kosedyr og håpet på det beste.....

.....Det gikk som en drøm!!!!!!

Men da hadde vi plutselig voksentid hele bilturen, og da fant jeg en super quiz app, ( se bilde under), som vi holdt på med hele veien hjem!!!
Den er gratis, lett å skjønne og kjempe morsom!

Vil anbefale den og kveldskjøring, selv om jeg ikke er den første til å oppdage at det faktisk går an, men jeg ble så lettet og glad for at det gikk så smertefritt at jeg bare måtte tipse.

Barn og bikini

Det er sommer det er vidunderlige soldager og vi nordmenn valfarter til deilige svaberg og strender landet rundt. Vi nyter, vi slikker sol, vi bader og spruter selv om vannet er typisk norsk, litt kaldt men det går greit når man venner seg til det.

Jeg og familien er en av disse, vi tar med masse god mat, tepper og bøtte og spade, rigger oss til og blir der hele dagen.

Barn kan ikke ha det bedre og jeg får til og med lent meg litt tilbake og nydt det hele.

Men en tanke svirrer rundt og den gnager på meg, jo mer jeg ser rundt jo mer gnager den.

Små barn fra ett og oppover løper rundt, leker, plasker, og koser seg som barn skal, MEN JENTENE HAR PÅ SEG BIKINI!

Hva skal søte små jenter med bikini overdel??????

Jeg har observert det lenge og jeg slutter ikke å forundre/irritere meg over dette fenomenet.
Vi vil tilsynelatende at de skal være barn likevel kler vi dem inn i voksenverden!

Hvorfor?

Jeg har ikke svar men jeg synes det er et overtramp på barns vegne. Det ser fjollete ut, det er totalt unyttig og det har ingenting m barn å gjøre!
De går rundt og ser ut som små " babes"...... Hvorfor?
Hvilket signal gir dette?

Min datter på fem spurte om hun kunne få bikini da hun så andre med det, jeg sa blankt nei, og forklarte at det var noe voksne damer bruker fordi de har bryster som de må holde på plass og skjule hvis de er litt sjenerte.
Hun spurte selvfølgelig hvorfor de andre små jentene hadde det, og da sa jeg rett ut at det var jo bare tullete! De har ikke bryster og trenger det ikke! Det er mye deiligere å bare ha en liten badebukse!
Jo hun var faktisk enig i det, og spør ikke mer. Men når hun ser jenter med bikini sier hun: "se mamma de har foreldre som er tullete siden hun får lov å gå i bikini"

Badebuksen beholder vi på så vi ikke får så mye sand i tissen sier jeg til dem, ( jeg sier ikke, men tenker, at jeg må beskytte dem for alle de organiserte og uorganiserte pedofile der ute som driver buisness og misbruk av små uskyldige barn)

Vi må tørre å tenke litt vi foreldre, ikke la samfunnet kjøpe oss, narre oss med sine kommerse salgstriks.

De vet bedre enn noen at barn etterlikner oss voksne og desto større grunn til å stramme tøylene når det handler om mote, klær og forfengelighet!

Vi må tørre å si til våre barn at noe er for voksne og noe er for barn!

Barn skal være barn, likevel frarøver vi dem mye av den tiden både materielt og psykisk.
Vi lar dem i alt for stor grad delta i voksen verden, det være seg gjennom klær, spill, underholdning og mye mer. Skille mellom barn og voksen blir mer og mer visket ut, og jeg tror det er et faresignal!

Hvis barnet ikke får lov å være barn, hvis barnet ikke hele tiden strekker seg mot det fremtidige, venter og ønsker seg det som skal komme, hvordan skal de da egentlig takle ungdoms og voksen livet ?

Livet har mange faser, barndommen er en av dem, den korteste men dog kanskje den viktigste!
La barn være barn, og ikke la de styre hvor fort de skal vokse opp, det er foreldrenes oppgave.

Fortsatt god sommer!

Lykke




Vi snakker mye om lykke.

Er vi lykkelige?

Hva skal til for å oppleve lykke?

Kan lykke være konstant?

Hva betyr egentlig lykke?

Vi snakker om et tema som er utrolig nyansert, individuellt, viktig men utrolig skjørt og vanskelig på samme tid.

Utad i samfunnet poges vi om at suksess er lykke, den store kjærligheten er lykke, penger er lykke, materialisme er lykke, familie er lykke.

Man kan ved første øyekast si seg enig i alt dette, men det blir fort plumt og enkelt og tro at en så lett kan definere noe så stort, inderlig og fullendt som jo lykke er.

For hva er lykke for en selv?

Jeg tenker faktisk mye på dette begrepet, det er mange kvelder jeg ligger å tenker på hva dette ene ordet betyr for meg, og hvor og hva i livet mitt som stemmer overens med det jeg tror er følesen av lykke.

En ting er sikkert, det har blitt lettere å finne den følelsen i små eller store øyeblikk, i korte eller lengre situasjoner etter at jeg fikk barn.

Ikke bare pga barna i seg selv og de lykkelige stundene de bringer med seg, men faktisk fraværet av barna!

Det høres kanskje hjerterått ut at når de er borte føler jeg meg lykkelig. Det er ikke det jeg prøver å si, det jeg mener er at når man har tre barn, små, som jo våre er enda, er de så tilstede, så her-og-nå i sin livsglede, at ved deres fravær merker jeg at jeg har lært dette av dem!

Å være her-og-nå, nyte her-og-nå, leve fullt ut her-og-nå og konsekvensen blir at lykkefølelsen mye lettere har tilgang til meg!

Det skal mindre ting til for å gjøre meg ekstra glad, det er små detaljer som fester seg under huden og brer en slags lykke, det er små forventninger som innfris og løfter en opp, ja samtidig som jeg er mindre kravstor til mitt eget jag for lykke, kommer den oftere til meg enn noen gang!

Så lykkefølelsen, enda så stor og fullkommen den er, er likevel noe enkelt å oppnå hvis en åpner for det, er ærlig med seg selv og sine verdier, er bevisst her-og-nå og ser de små detaljer i et sort og innholdsrikt liv.

Dette har barna lært meg, de har lært meg at lykken ligger forran oss hele tiden, og den er ikke uhåndgripelig, man må bare tørre å være i den, ikke strebe etter den!

Vi setter så store krav til lykkefølelsen at den blir som en uoppnåelig drøm. Lykken er ikke konstant men den er der, det er opp til oss å definere den i oss, føle den i oss, tørre å omfavne den i oss.

 

Igår hadde Stig Henrik og jeg en uventet frikveld.....vi satt oss i bilen, kjørte til Ingierdstrand, nøt maten, nøt hverandre, nøt solnedgangen. Kun klisjeer, men! Det var en lykkelig stund!

 





 

Tanker i natten

....Jeg skriver mye.....gjerne poesi....eller kall det hva du vil.....her er noe, litt, jeg deler med dere:

BØREN:

Å bære en bør skal ikke være tungt,

noe foreldes

noe forblir ungt.

børen er en del av din sjelefred

den leder til

og fra et sted

Den skal fylle de hull

der tanken ikke strekker til

den skal gjøre jeget til gull

der integriteten står på spill.

 

børen er himmelen i ditt hjerte

den dyrker frem kjærlighet så vel som smerte

børen leder til  det fullkomne jeg

børen sliper den diamant som er deg.

 

Børen er nissen på lasset der bak

men børen er og

ditt himmelhvels tak.

(tanker rundt noe av det jeg beundrer hos min mann)

TROFAST:

trofast

kanskje ikke rotfestet

men festet til troen

troen på det trofaste

fast bestemt på å feste

tro

faste følelsene til kun det ene står igjen

trofast

festet

ikke ufri

men fastbundet

til valget om å være trofast.

Far og datter

Mange har spurt og spør fortsatt om hva Stig Henrik synes omgå ha tre jenter......
Ja et rart spørsmål i utgangspunktet, så irrelevant!
Vi har fått tre vidunderlige mirakler og så lurer de på om vi, særlig Stig Henrik, gjerne skulle hatt en gutt!
Jeg blir like par hver gang, det er da et direkte uhøflig spørsmål?!
Å få barn er en helt helt spesiell gave, og kjønnet kommer så absolutt ikke i første rekke!
Jeg husker at etter hver fødsel var vi så lykkelige at vi glemte helt å se hvem som hadde kommet, først når vi hadde summet oss, beundret de perfekte små, kom vi på at vi måtte jo se om det var pike eller gutt.
Likevel folk og fe fortsetter å spørre..... Jeg synes rett og slett det er en uting og legge føring på at vi skulle vel ønske at en av de tre var en gutt.....
Jeg kunne ikke, ei heller Stig Henrik, i vår villeste fantasi ønske eller tenke oss noe annet enn de ubetalelige deilige jentene vi har!

Jeg møtte en russisk dame en gang på stranden som spurte meg om mannen min var skuffet fordi vi bare hadde jenter, selv bar hun en pike på armen og sa med et sårt blikk at mannen hennes var kjempe skuffet og ikke så glad i den lille piken. Jeg gråt innvendig for henne og det er et godt eks hvor indoktrinert dette med kjønn er.

Jeg vet at dette er et mye mer omfattende og betent tema i mange deler av verden, men at det skal være et sosialt vedtatt tema i Norge slutter ikke å forundre meg.