hits

februar 2015

Stress ned?.



Jeg leser stadig  at forskjellige helseinstanser varsler om utbrente barn, barn med muskel plager, stressede barn, slitne og trette barn.

Egentlig skavanker forbeholdt voksne?.til nå.

Det er skremmende og lese og jeg er glad for at media begynner å ta tak i det, for disse tendensene eskalerer!

Foreldre som vil være "greie" med barna og tilby dem flere aktiviteter i uken. Eller er det for sin egen samvittighets skyld?

Det er en kjennsgjerning at foreldre i dagens samfunn sliter mye med dårlig samvittighet fordi de jobber mye, fordi barna har lange dager i barnehage og på skole?men løser det noe som helst å presse aktiviteter inn i en allerede sprengt hverdag?

For meg er svaret nei.

Mine barn er 7-5 og 3 år, og ingen har begynt med noen som helst aktivitet enda.

De er skikkelig slitne etter en dag i bhg og på skole, de to minste er i bhg fra 10-15, ikke spesiellt lang dag, likevel er fri lek, og bearbeidelse av dagen gjennom lek nok på ettermiddagen!

Skolejenta har noen aktiviteter på skolen, i skoletiden, som skiskole og på sfo frivillig dans, og jeg synes det holder i bøtter og spann!

Jeg har vært fristet mange ganger til å la de begynne på turn eller dans, men enn så lenge får dobbelsengen vår holde!

Fri lek er det aller aller beste for små barn, der bruker de fantasien, der bearbeider de inntrykk, der utvikler de språkferdigheter, motorikk og sosial omgang. Det er ikke sjelden jeg ser og hører med halvt øye/øre når barna leker, og jeg skjønner hvor viktig deres lek uten voksnes innblanding er. De kan krangle og være uenige, og plutselig snur det og de er i en intens lek igjen. De er så kapable og flinke, og vi må ikke falle i den fella at vi tror våre tilbud om arrangert fritid nødvendigvis er det beste for barnet.

Leker de med feks. dyr, og snakker sammen, hører jeg tydelig at de fletter inn opplevelser og spørsmål de ellers ikke er intelektuelle nok til å snakke om bevisst.

Jeg tror det er viktig at vi som foreldre tør å roe det ned, at ettermiddagene vi er sammen blir en fin balanse av egen lek og samspill med oss voksne. Jeg sitter sjelden oppå barna mine og leker for/med dem, jeg skyver dem heller vekk fra skjørtekanten for å inspirere til deres egen lek.

Selvfølgelig har jeg stunder sammen med dem, men i hovedsak synes jeg de skal leke for seg selv og sammen, finne på ting selv, for jeg er der, jeg er rundt dem og gjør mine gjøremål, men føler ingen plikt til å være midtpunktet til barna.

Nå har jeg jobbet hardt i noen mnd og nå skal jeg være mer hjemme igjen. Det blir deilig men da er jeg også helt avhengig av at de er selvstendige og ikke klenger på meg, da må jeg ærlig si at jeg vil gå på veggen!

Nå har det vært vinterferie og vi ha vært på finnskogen en uke.

Da har vi bare puslet oss gjennom dagene, litt skiturer,litt bål og pinnebrød, litt aking, litt leking,litt kakao og kjeks på verandaen, litt kos,litt musefanging, litt av det meste, men ingen store planer, ingen store forventinger til noe som helst, for vi er overbevist at i kraft at vi er sammen, hele familien er alle behov dekket!

Barna er bare kjempefornøyde, intet stress, intet mas. Likevel har vi fått gjort det meste som gjøres skal i vinterferien,

Det er kjempe viktig for oss voksne også, å skru av, senke skuldrene og forventingene og bare stole på at dagene blir fine de, med litt ute aktivitet og litt innekos,?..vi trenger det sårt både store og små, dager fylt av ingenting fordi de blir fylt av masse lell!

Er man småbarnsfamilie kan aldri en dag bli ensformig eller stillestående, man blir uansett aktiv, man opplever ett elller annet uansett, og hvem kan si at ikke det er nok?

Perfeksjon/ vellykethet er ikke hva vi kan henvise til utad, men hva som er følelsen og stemningen når familien er samlet og bare er!

Det handler ikke om latskap, det handler om å dekke barns behov og like mye som aktivitet er også hvile det.  Hvile er ikke bare søvn, hvile for barnet er å få lov til å bare være, leke,synge,snakke, finne på ting, bruke fantasien og føle seg fri?.fri i egen kropp og fri i eget hodet.

De små barna kan ikke uttrykke dette bevisst eller intelektuellt derfor må vi forledre tilrettelegge for slik tid for barnet.

De kjeder seg ikke, å kjede seg er bare en bro fra en kreativ stund til den neste!

Så stress ned store og små, å bare være er vidunderlig!

 

"Stunden"

Jeg jobber forferdelig mye for tiden. Lange dager som starter 0715 og varer til 17...

Det betyr at jeg ser veldig lite til mine deilige barn.

Har jeg dårlig samvittighet?

Både ja og nei.

Dårlig samvittighet i småbarnsperioden er nesten uungåelig, samtidig vet jeg at de siste 7 årene har jeg vært 100% med barna, så at jeg jobber nå er også bra for familiedynamikken.

Stig Henrik er hjemme, han gjør det meste i hus og heim, så at jeg jobber betyr at de ser mer av ham.

Vi velger å ikke jobbe masse samtidig, da går det utover barna og det prøver vi å unngå!

So far so good!

Så jeg har ikke dårlig samvittighet men jeg kjenner på det at jeg har så liten tid med barna i hverdagen. Da blir ettermiddagen dedikert til dem, samtidig som der en den tiden på døgnet jeg er mest sliten. Det er ikke helt forenelig så jeg innrømmer glatt at tålmodigheten min litt for ofte blir satt på orøve.

Jeg prøver å være der for dem og sammen med dem. Men de må likevel høre på meg og spise/stelle seg når jeg sier ifra.

Her ligger utfordringen. Nå som jeg er så lite hjemme tester de meg mer enn noen gang, og det er ingen hemmelighet at det går en kule varmt her i huset.

Jeg ligger nesten og angrer hver kveld over små og store ting jeg sa og gjorde. Tenker at jeg var litt for hissig, litt for utålmodig, litt for streng, litt urettferdig osv osv...

Noen som kjenner seg igjen?

Men over til overskriften: Stunden:



Det er de små stundene oppi alt som er hverdag, kaos, kos, rydding, henting og levering som har uvurderelig verdi, og en det er nettopp en slik liten stund jeg vil fortelle om:

En kveld la jeg alle jentene i sengen vår, de lovte å være flinke og stille...særlig!

De ble bajaser og alt ble bare tull og tøys, og i harnisk satte jeg meg opp og sa rasende at her gadd jeg ihvertfall ikke ligge lenger.

Da, plutselig, kjenner jeg to små barnehender som stryker meg over ryggen, sart, ømt som en unnskyldene bevegelse, som en forståelse for at nå hadde de gått for langt.

Hjertet stoppet nesten, skuldrene falt ned og jeg kjente en vidunderlig ro spre seg i kroppen. Og for en liten stund var hele meg i harmoni, jeg la meg ned med barna igjen og de sovnet stille og rolig.

Ingenting ble sagt, bare en gjensidig kjærlighetsærklæring dirret i luften over og rundt oss.

Natten smøg seg inn og drømmene overtok rommet.

Den stunden...den glemmer jeg aldri.




                                STØNNA
                          
Ta vare på stønna.
slepp a inn når a banker på.
Rødd plass åt døkk midt i søkna,
for stønna er her og nå.

Le`a setta sæ litt nedpå,
uansett håssen `a er.
Noe har `a å gi dæ
Det er derfor ho er her 

Ta godt vare på stønna og
takk for den tida ho satt
før akkurat dænna eine
?ho kommer aldri att.

DU trudde lengi at stønna
 var noe du skulle få
bære du en gong vart ferdig
med det du dreiv på med nå 

DU fekk aldri tid tel å oftne (åpne)
de gongene hu banka på.
og skjønte for seint at STØNNA?..
STØTT ER HER OG NÅ.