januar 2014

5-åringer i skolen



Hjelp!

Hørte på dagsnytt atten at Høyre åpner for å senke skolestart til 5 år!

Heldigvis var motdebattanten fra Krf en smarting men det var sjokkerende argumentasjon fra Høyre.

Jeg som kjemper for barns rett til fri lek, at de skal få lov til å være barn og bare det.

Jeg som kjemper for at barns kreativitet og nyskjerrighet er kjernen til lærelyst senere.

Jeg som kjemper for at den lille stakket stunden vi er bekymringsløse lykkelige individer sett i et generellt perspektiv, nemlig som barn, skal holdes hellig.

Jeg som kjemper for barns rett til å få tilrettelagt en barndom som er aldersadekvat og ikke samfunns-økonomisk rettet.

Jeg som kjemper for at familier skal lytte til seg selv og sine egne tanker, følelser og behov, og ikke samfunnets.

Jeg som kjemper for trygghet, tilknytning og en rolig hverdag.

Jeg som kjemper for at barna skal holdes så lenge som mulig utenfor stress-samfunnet.

Jeg som kjemper for at barn ikke trenger barnehage før de er tre år.

Jeg som kjemper for å begrense barns verdensbilde i forhold til alder.

......Jeg ble mildt sagt paff av denne informasjonen.

Og med argumentasjon fra Høyre at det ikke er noen motsetning mellom strukturert læring og fri lek....ja da tenkte jeg mitt.

Vi skal leve de fleste av våre år her på jorden i struktur, under forventningspress, ambisjoner, og ansvar...så hvorfor introduserer den delen av livet til barna før det er nødvendig?

Jeg legger ved dagens debatt på Dagsnytt Atten så får dere sette dere opp deres egen mening.

http://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/nmag03001814/27-01-2014#t=25m52s

Jeg er i allefall : HELT IMOT!

Jeg synes at 6-åringene også burde være holdt utenfor skolesystemet, men er glad for at vi velger Steinerskolen.

De er i allefall  fokusert på barnet og driver aldersadekvat undervisning, ikke kun samfunnsstyrt. Likevel holder de seg innfor de rammer staten krever for å drive en skole.

(Mer om dette i et senere innlegg)

Så det var dagens tanker!

God kveld alle sammen

 

Evig hvile

OTHELLO R.I.P.




....I 17 år har han vært trofast, god, snill, kjærlig, leken og ekstremt tålmodig.

Han har vært en lojal venn i 17 år.

Jeg fikk han det første året jeg var i NY og han ble min beste venn i tykt og tynt i storbyen. Han ble min gråtepute og koseklut, han ble den tause venn som alltid lyttet, alltid støttet.

På dagtid var han innefor genseren min, ble med på skolen og rundt om kring. Hjemme var han alltid rundt meg og på natten lå han og sov med snuten inn i håret mitt.

Han har bodd mange steder, han har bodd hos venner når jeg har reist, og aldri aldri har han uttrykt irritasjon eller negativ adferd.

Jeg smuglet han inn i Norge for 12 år siden. Da lå han på toppen av bagasjen da vi gikk gjennom tollen og sa ikke et pip!

Han drakk vann fra springen, sørget for at ingen dører var lukket og hver dag jeg kom hjem stod han uten unntak og ventet ved døren når jeg kom.

Alle tre barna har elsket ham.

Han har latt dem ri på seg, han har ligget tålmodig i dukkevogner og vært "baby", han har lydig gått tur i hundebånd inne. Han har ligget i barnas komfyr, han har sovet med jentene, men han har aldri frest eller vært sinna på jentene.

Han har vært en katt med mye empati, halvt menneske halvt katt pleide jeg å si om ham.

Han var alltid der det skjedde, likte å være en del av familien og da vi fikk katt nr 2, tok han henne kjærlig i lære og ble hennes bestevenn også.

Othello elsket alle mennesker og alle elsket han......

Men han ble gammel, skrantet og lå mye og sov. Jeg skjønte at tiden var inne....før han fikk smerter og sykdommer.

Jeg tok han med til veterinæren og når han lå i armene mine mens jeg kjente livet ebbe ut av ham, gråt og gråt jeg og takket for det nydelige husdyret han hadde vært.

Det var trist, det var vondt, men vi ga ham en verdig begravelse i skogen, hvor vi tente stjerneskudd og sang deilig er jorden for ham. Stig Henrik, jentene og jeg.

Jentene var også lei seg, men at de fikk sett han der han lå i et teppe og "sov" for alltid, da de fikk klappet ham en siste gang og blitt med på begravelsen var ringen sluttet og vi kan alle tenke på ham med glede og gode minner.

Rosalind som var nærest knyttet til ham, fikk lov å legge teppe godt rundt han før vi la jorden over.......Hjertet mitt brast litt, men jeg var så stolt over hvor tapper hun var for hun elsket ham høyere enn noe annet.

Så Othello, noen minneord til deg....Hvil i fred......




Refleksjoner i det nye året!

 

Nytt år og nye vinnermuligheter!

Jeg går dette året spent i møte, ser tilbake og tenker at året som gikk var et av de mest utfordrene år jeg har hatt som mor.

Barna har blitt 2-4 og 6 år, og alles personlighet har tatt kvantesprang dette året.



Lily-Maxine på 6 har blitt skolejente, og har transformert fra å være liten pike, til skole-pike. Hun har forandret tankesett, holdninger og væremåte så brått at selv om jeg har rukket å følge det hele er det helt nytt og spennende for meg som mor. Hun viser at hun deltar på en annen måte i familiekonstulasjonen, hun tar ansvar uten å bli bedt om det, hun deltar i samtalen med egne refleksjoner, egne meninger og med en nyskjerrighet som er åpen men likevel begrenset. Hun er empatisk til oss voksne og skjønner grensesetting og beskjeder på en mer moden måte, samtidig som hun gjør opprør, protesterer og er vrang. En sunn ballanse i mine øyne, men det koker ned til at jeg føler at hun dette halvåret har fått en ny trygghet i seg selv, kjenner på sin egen mestring mer bevisst enn før og har en ro til omverdenen som jeg gjerne skulle hatt litt mer av. Kanskje ved å observere henne at jeg lærer noe?



Rosalind på 4, "loppa", som jeg kaller henner, går to skritt så må hun bare hoppe og sprette litt. Hun bobler av energi, latter og livskrefter, samtidig som hun er den sarteste av alle tre. Hun går fra lykke til avgrunn på et tiendels sekund, og man vet aldri når. Men hadde det vært opp til henne hadde hun ledd, hoppet og vært lykkelig dagen lang....Men hun erfarer smertefullt at omverdenen ikke alltid gjør det så lett for henne. Hun kjenner også  på at hun har et enormt behov for å bli tatt på alvor. At det hun sier, det hun vil, og det hun gjør, legger hun sjelen sin i og hvis vi amputerer henne på noen måte reagerer hun voldsomt! Overhodet ikke rasjonellt. Det er til tider ganske energi tappende å prøve og møte hennes krav/ønsker til hvordan verdensbilde skal se ut. Men jeg liker hennes tøffe fremtoning fordi jeg vet og ser den lille sarte vidunderlige jenta bak det hele. Hun utfordrer vår rolle som foeldre og når sant skal sies har hun rett. Er ikke vi voksne konsekvente og tydelige får vi vårt pass påskrevet av henne. Hun bærer følelsene utenpå kroppen, og er vi flinke til å guide, lærer hun fort nok ut  hvordan hun skal finne likevekt i seg selv. (Hun er født i vektens tegn.) Hun snakker aldri om morgendagen, hun sier alltid: etterpå når vi står opp!....Snakk om å levet i nuet!



Indie-Lucia på 2 "is a hard nut to crack"....Hun har blitt så stor så fort, har utviklet et enormt ordforråd, har vilje av stål, hjerte av gull og det er ingen som gir deg mer koss, kyss og kjærlighet enn den lille piken. Men det er heller ingen som utfordrer vår tålmodighet til de grader som henne. Hun smeller i dører i sinne, hun kler av seg i stedet for på seg, hun vræler og raser som en såret okse når verden går henne imot. Samtidig som hun er så full av humor, rampestreker og godhet at vi flere ganger i løpet av en dag ikke vet om vi skal le eller gråte. Hun er i mine øyne for våken, for klok for sin alder, vet for mye om sosiale kodekser, som igjen gjør at hun tvinner oss rundt lillefingeren. Det er ikke lett å stå i mot det sjarmtrollet samtidig som vi konstant  må stramme tøylene. Hun utfordrer mine morskrefter konstant samtidig som hun er uimotsåelig.....Hun elsker at familien er samlet, at vi leker alle sammen, å gå rundt juletreet kunne hun gjort i timesvis, og ler alle av henne er hun i sitt ess!

Så fjoråret var et vidunderlig utfordrene år, og jeg har brettet opp ermene og venter på hva som skal komme i det nye året.

Jeg begynner nå å se helheten med å ha tre barn, deres posisjon i søskenflokken. Hvor forskjellig de må oppdras innenfor samme rammer og hvor mye plassering i søskenflokken faktisk farver dem. For det er klart rivalisering på mange nivåer når tre barn skal høres, sees og vokse i seg selv.

Jeg er her for dem, jeg skal guide så godt jeg kan, jeg skal prøve å favne rundt deres forventninger til livet og jeg skal alltid prøve mitt beste å la dem være den de er, der de står i livet.

Godt nytt år til alle dere!

Og del gjerne erfaringer her på bloggen om søsken, rivalisering, og andre opplevelser dere har med/om barna.

Den fineste julegaven!

Lille julaften....Jeg ligger i sengen med mine tre små, de skal sove og jeg har tusen ting jeg skal forberede før den store dagen.

Hos oss tas ikke treet inn før lille julaften, og barna ser ikke at det blir pyntet, For det er det jo "nissene-og-englene" som gjør det, og på treet har vi alltid levende lys. Det er magi i det, når det tennes på kvelden, og jeg har erfart at det gir dem en enorm respekt for treet og de leker aldri med pyntet eller er uforsiktige i nærheten av det.

I tillegg skal all annen pynt opp så jeg vet at jeg har en lang kveld forran meg.

Barna er oppspilte og gleder seg veldig men når jeg sier at jo fortere de sovner jo fortere blir det juleaften, faller de til ro.

Rosalind, den mellomste, ligger på armen min. Hun elsker å bli massert og kost med, men koser ikke noe særlig tilbake annet enn å krype tett tett inntil meg. Denne kvelden ble annerledes. Vi ligger sånn, tett inntil hverandre og plutselig kjenner jeg hennes lille myke hånd stryke meg forsiktig, mykt og med kjærlighet på kinnet....over øynene.....over pannen....og jeg puster salig inn og tenker at en vakrere julepresang kunne jeg aldri ha fått! Jeg kjenner at hennes lette vidunderlige kjærtegn gir meg ro, gir meg fred, langt inn i hjerteroten. Og det gir meg krefter til å klare forberedelsene uten for mye okk og stønn.

De sovner alle tre, jeg lister meg ut setter på julemusikk,  tar et glass champagne, smiler til meg selv og gleder meg til jentenes reaksjon neste morgen når treet står der i all sin prakt.

Takk søte 4-åringen min for verdens fineste julegave!

hits