hits

Pappa og den lille

05.05.2013 - 21:31 18 kommentarer

Et spørsmål ofte stilt er hvor viktig er egentlig pappa det første året?

Jeg kunne snakket i timesvis om dette temaet, men skal prøve å si lit her.

Først og fremst, en pappa er uvurdelig det første året!

 

 

Han er like mye symbiose med mor og barn som det mor og barn er, han har bare litt andre arbeidsoppgaver!

Jeg tror fullt og fast på at amming er noe av det viktigste vi kan gi det lille barnet, og mener at selv om man ikke klarer å amme, eller delvis bruker flaske, er det i hovedsak mor som skal gjøre dette.

Ikke fordi far ikke er god nok, men fordi det er biologi som styrer den nyfødte

Barnets første prioritet er mat og nærhet og fra biologien side skjer dette inntil mors bryst, og de ser faktisk ikke lenger enn fra bryst til mors ansikt den første tiden.

Så det tryggeste for et spedbarn er å innta føde i mors armer.....som en hovedregel.

Pappa er til stede det meste av tiden fordet, han skifter bleier, vugger, bærer og gir trygghet til den lille, så han er aldri overflødig! Pappas lukt, pappas pust og stemme, pappas armer og pappas tilknytning til barnet legger et livsgrunnlag for de to som man ser tydedelig betydingen av de neste årene. Mine to eldste jenter er så knyttet til faren sin og kryper like gjerne opp i hans fang for å få kos som mitt, og har aldri protestert når han skal være med dem uten meg. de elsker han like høyt, og det tror jeg gunner mye i hvor mye han var til stede for dem fra de var helt helt nyfødte.

Jeg har snakket mye om dette med Stig Henrik og han er skjønt enig i at han kommer på andreplass de første månedene, da den lille fra biologiens side søker til mor. Men det betyr ikke at han kan være fraværende! Vi sov begge alltid sammen med barna når de var små. Mellom oss fikk de like mye kos fra begge, og pappas tilstedeværelse er like viktig som mammas. 

Vi har båret dem frem, født dem og skal gi dem livsviktig næring de første mnd så det er naturlig! Det finnes ikke noen konkuranse her, det finnes bare et uskyldig lite menneske som søker det optimale rent følelsesmessig.

Jeg er så heldig som har en mann som gjør det han kan for å avlaste meg, meg jeg tok likevel nettene for det meste...Jeg ble jo bedre og fortere kjent med den lilles gråt og behov, så det var også den beste løsningen.

Vi har stått så sammen om dette, fra graviditet til fødsel og uten ham ved min side gjennom de tre fødslene jeg har hatt selv om de har vært "lette" raske og i badekar på naturlig måte, hadde jeg ikke vært et fullkomment menneske, en fullkommen mor.

(her en time før minstejenta Indie-Lucia blir født)

Når den lille blir eldre får pappa mer og mer plass og lek og oppmerksomhet på flere plan gjør seg gjeldene, og da er tiden han hadde sammen med dem de første mnd essensen av deres forhold.

Så til permisjon. Jeg synes det er en skandale å pålegge far like mye permisjon som mor. Hadde noen spurt meg, hadde jeg sagt at ett år til mor er minimum og tre mnd deretter til far. 

Far skal få sjansen til å være alene med barnet, bli kjent med det og la det føle seg trygg med ham som hovedomsorgsperson, men det betyr ikke at mor må kastes tilbake til arbeidslivet etter seks mnd!

Hvis far er mye til stede det første året er det mer en nok for den lille til å knytte sterke bånd til pappa. Det er først når barnet blir rundt ett år og får den første separasjonsangsten at de skjønner at de ikke er ett med mor. Hvis vi river de bort fra mor fortidlig, kan det i verste fall føle til tilknytningsproblemer og usikkerhet hos barna når de blir eldre.




Kall meg av den gamle skolen, jeg kaller det biologi.

At mødre vil ut i arbeidslivet igjen har jeg full forståelse for, men det ene året hvor barnet trenger oss så sårt,hvorfor er det så vanskelig å legge egoet på hyllen og vie all vår tid til dem?

Livet er langt, spebarnsfasen er uendelig kort!

 

 

"Du og jag Lily-Maxine" sier Pappa

"Du og jag Pappa" svarer Lily-Maxine.....

18 kommentarer

Idunn Brenno

05.05.2013 kl.22:49

Ett ord: ENIG!!

http://hverdagsglimtet.blogg.no/

05.05.2013 kl.22:52

Hei.

Må si at du har mye rett i det du skriver!

soljebergman

05.05.2013 kl.22:56

http://hverdagsglimtet.blogg.n: svarer bare: TUSEN TAKK! Ønsker bare å kommunisere det jeg tror på!

soljebergman

05.05.2013 kl.22:57

Idunn Brenno: Enig jeg og! Hi hi

Mette

05.05.2013 kl.23:20

Kjære deg!

Gratulerer som trebarnsmor, det er sikkert fantastisk :)

Du skriver i et avsnitt: "Vi har stått så sammen om dette, fra graviditet til fødsel og uten ham ved min side gjennom de tre fødslene jeg har hatt selv om de har vært "lette" raske og i badekar på naturlig måte, hadde jeg ikke vært et fullkomment menneske, en fullkommen mor".

Jeg er selv foreløpig mor til en jente på snart 3 år, verdens beste jente spør du meg! Men graviditeten ble foretatt alene, fødselen min ble foretatt alene. En lang og vond naturlig fødsel med epidural og et fantastisk resultat. Pappaen var i et annet land i påvente av familiegjenforening, og i løpet av det første halve året fikk han tilbringe et par uker med den lille jenta si. Jeg ammet og pumpet i noen få uker før jeg hev inn håndkledet med brystbetennelse og smerter. Livet med MME ble godt for oss to jentene.

Pappaen kom til Norge da jenta vår var et halvt år. Barnehagetiden ble påbegynt ved fylte ett år, fordi jeg måtte begynne å jobbe/studere igjen (jeg var den forsørgende part på denne tiden).

Hvorfor så mye om meg selv? Fordi vi har det bra alle tre, mamma, pappa og barn! Livet er ikke fullkomment, jeg er ikke fullkommen hverken som mor eller kvinne. Men jeg gjør mitt beste, og jeg tror det skal gå bra i framtiden også.

Mitt poeng er at det ikke er et fasitsvar på barnets første leveår. Dine barns første leveår høres veldig godt ut, men det betyr ikke at en eventuell baby til alenemoren som ikke fikk til ammingen har det mindre bra.

Jeg lurer på hvordan det er å føle seg som en fullkommen mor og menneske? For det er ganske sterke ord.

Takk for at du forteller din historie, det er nyttig og lærerikt å lese ulike menneskers personlige historier :)

Stine

05.05.2013 kl.23:24

Skjønner jo at dette kun er dine meninger, og det er jo helt griet. Men jeg tror ikke det finnes noe reell kunnskap/ teori som sier at du har rett i dine antakelser. Om dette er noe du har belegg for kunne vært greit med litt kildehennvisninger.

Ruth Forsberg

05.05.2013 kl.23:46

Hvor mange mødre er det egentlig som "kastes" ut i arbeidet etter seks måneder? Jeg liker mye av det du skriver, men må bare si at slike påstander gjør meg litt oppgitt. Og at far blir "pålagt" like mye permisjonstid som mor, er faktisk det som skulle til for at de fedre som ønsket å ta dette ansvaret har fått muligheten til det. Fortsatt er det slik at de aller fleste velger at mor er hjemme i fellesdelen. I tillegg er det nå engang slik at familien står fritt til å planlegge innenfor sine egne økonomiske rammer hvordan permisjonen skal fordeles. Også vil jeg bare si (uten å pålegge deg noen politisk tilhørighet) at Høyre som er blitt hyllet for sitt forslag om å kutte fedrekvoten, samtidig kutter 2 uker i permisjonstiden. Kort oppsummert; Hovedsaklig enig i mye du skriver. Å sette betegnelsen skandale om fedrekvoten... Da blir jeg litt sint. Vi foreldre må da kunne klare å planlegge selv uansett?

soljebergman

06.05.2013 kl.08:29

Mette: Tusen takk for at du deler dette! Jeg vil først og fremst si at jeg beundrer deg som mor og det du har fått til! Ære være deg! Som du sier vi har alle vår historie og jeg tviler ikke et sekund på at deres familie er en lykkelig fin liten familie. Vi prøver alle etter beste evne å gjøre det beste for de små og det du har klart er imponerende!
At jeg skriver som jeg gjør betyr ikke at jeg har fasit svar eller prøver å provosere.
Det blir desverre ofteoppfattet slik men jeg må ha tillit til leseren at de klarer å se at jeg forteller min historie og mine meninger. Jeg forteller aldri hva andre bør eller skal gjøre. Det gjør ikke min sannhet mindre san for meg! Men det kan kanskje virke som jeg er litt unyansert i mitt syn. Jeg må igjen presisere at je ytrer mine opplevelser og tanker og jeg kan ikke gå på akkord med det så ingen misforstår meg.
Jeg ser at den setningen med fullkommen kan virke kokketerende, men når jeg skriver skjønner jeg hva jeg mener, men det er ikke så tydelig på trykk. Jeg mente heller ikke her at jeg er en fullkommen mor, men jeg føler meg som en fullkommen mor i sjelen.Altså følelsen av å være mor, morsfølelsen er fullkommen. Men jeg er ingen perfekt mor overhodet! Jeg strever og prøver og feiler jeg som de fleste av oss.
Ga det litt svar?
Lykke til videre og er så glad for at du leser bloggen min.
Ha en deilig mandag!

soljebergman

06.05.2013 kl.08:34

Stine: Bevisst vil jeg ikke henvise til kilder og forskning, da disse alltid vil sprike i forskjellige retninger. Så selv o jeg finner forskning og kilder som understøtter mine tanker, vil det alltid finnes det motsatte.....Jeg ønsker å kommunisere på et personlig plan men det er klart at jeg har mine kilder, mine rundt meg som gir gode råd og veiledning på veien. Så det jeg prøver å gjøre som mor er alt jeg har lært som jeg tror på! Jeg sier jo aldri at det jeg kan og vet er det eneste rette, men det er mine personlige tanker rundt temaet barn. Ser du litt hva jeg prøver å få frem? Håper du liker bloggen lell, og jeg lover i fremtiden å ha intervjuer med fagpersoner rundt dette temaet. Da får du deres stemme og det mener jeg også er veldig viktig
Ha en god dag!

soljebergman

06.05.2013 kl.08:40

Ruth Forsberg: Hei! Takk for at du engasjerer deg! Når jeg skriver "kastes" er det fordi jeg opplever at mange føler det sånn. Ikke alle men fler enn vi kanskje tror.....Jeg setter ting på spissen når jeg skriver for å tydeliggjøre tanken min, det betyr ikke at jeg ikke vet at det er et mangfold av nyanser der ute.
Jeg er helt enig i at man skal ha tillit til at familien velger det som er best for dem, det har jeg også sagt i et intervju på "Ettermiddagen" på TV2, jeg bare liker ikke at samfunnet så kategorisk skal fortelle familier at de har svaret på hva som er best for oss. Det er dette jeg vil til livs. Høyre sitt ståsted i denne saken kan du få grais av meg, KRF derimot sier fornutige ting, og likevel er det ikke dette partiet jeg tilhører. Jeg tilhører ingen. Jeg mener ikke å gjøre deg sint, jeg vil send en pekefinger til samfunnspolitikken som enda ikke klarer å sette de små barna i hovedfokus i disse temaene. Fikk jeg forklart meg litt bedre nå?
Tusen takk for at du deler synspunkt og at du leser bloggen. Det er akkurat dette jeg ønsker å oppnå, diskusjon, kritikk og utveksling av erfaringer.
Ha en god dag!

Irene

06.05.2013 kl.22:17

Veldig enig!

Jeg tror at mor er viktig for barnet hele første leveåret, og hvorfor er det så ille å skulle ofre et fattig år per barn av sin "karriere"?

soljebergman

06.05.2013 kl.22:51

Irene: takk! Deilig at noen skjønner essensen av det jeg prøver å formidle! Takk igjen!

Stine

06.05.2013 kl.23:34

Er det noen som syns det er ille og ofre et år på barna sine? Kan ikke skjønne at noen virkelig sier eller mener det. At man har forskjellig oppfattning av om det beste for familiene og barnet er at barn er i barnehagen må man vel respektere? Eller er det sånn at "noen" mener de sitter på sannheten? Jeg har både hatt barn i barnehage og jobbet i barnehage. Jeg har selv erfart at både egne og andres barn har det veldig fint og trygt i barnehage!

kari

07.05.2013 kl.14:25

Kunne ikke vært mer enig :0))

soljebergman

07.05.2013 kl.19:59

Stine: Jeg sier ikke at jeg ikke respekterer anderes valg, men jeg stiller spørsmålstegn ved valg vi voksne gjør for oss selv hvor barna kommer i andre rekke, der jeg personlig mener de burde komme i første!
Jeg setter pris på innspillet ditt, men må legge til at jeg aldri har sagt at barn nødvendigvis ikke har det bra i bhg....men at jeg personlig mener at ettåringer har det bedre hjemme. Innlegget du kommenterer er forøvrig ikke dette temaet tatt opp, men jeg har uttalt meg mye i media om det. Husk, jeg står for mine meninger, men jeg pålegger ingen at det jeg sier er den eneste sannhet for alle, men for meg.
Glad for at du leser bloggen og engasjerer deg! God kveld videre

soljebergman

07.05.2013 kl.20:00

kari: takk takk! Godt å høre....

Therese

04.08.2013 kl.21:15

Det gjør godt å lese det du skriver om mor, far og barn det første året. Som om det var tatt ut fra hjertet mitt! Jeg valgte å være hjemme med ungene mine til de var tre år, ikke for å bevise noe for omverdenen, men rett og slett for å følge en grunnleggende følelse om hva som var riktig for oss. Jeg har aldri angret!! Selv om vi levde litt skrint, prioriterte bort fin bil og stort hus, var lykken å få oppleve dagene sammen med ungene. Være den som hørte det første ordet, så det første skrittet...ikke høre det fra barnehagen. Det er jo selvsagt ikke enkelt for alle å prioritere slik, huslånet etc.krever. Men jeg vet ihvertfall inni meg at jeg valgte rett, og at dette var dyrebare dager med ungene som aldri kommer tilbake. Jeg setter stor pris på at du våger å komme med disse tankene, stå for disse meningene, for det føles nesten ut som det ikke er lov i dag. Det var slett ikke enkelt å fortelle andre kvinner at jeg prioriterte å gå hjemme med barna. Nå er jeg utdannet lærer, og angrer ikke en dag på prioriteringene vi gjorde for 15 og 12 år siden:-) Jeg er overbevist om at mange små trenger din stemme i dagens samfunn...

soljebergman

06.08.2013 kl.08:36

Therese: takk Therese! Det gjør godt med innlegg som dine og inspirerer til å fortsette med det jeg tror og mener!

Skriv en ny kommentar